Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Magne Nylennas blogg Publisert 2015-10-08

Trenger vi egentlig mer kunnskap?

Det er naturlig å stille dette spørsmålet etter årets Cochrane Colloqium – for det er ikke nødvendigvis mer kunnskap som behøves, men bedre, lettere tilgjengelig og mer relevant kunnskap.

Mangfold og selvransakelse preget årets Cochrane Colloqium i Wien. Én ting er i alle fall sikkert: Kunnskap er krevende.

«Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte» heter det i Det gamle testamentet. Noen dager sammen med over 1 300 andre deltakere på det 23. Cochrane Colloqium i Wien bekrefter utsagnet.

Kunnskapssenteret er en viktig partner i det samarbeidet som nå simpelthen kalles Cochrane, og som har som mål å hjelpe klinikere, administratorer og helsemyndigheter til å treffe kunnskapsbaserte beslutninger om helsetjenester.

Antall oversikter et problem
Forskere (og for den del alle andre) har tilgang til mer data enn noen gang før, og dessuten teknologiske muligheter for å bruke og kombinere disse dataene. Det finnes nå 350 000 randomiserte, kontrollerte studier i Medline, den største medisinske databasen, og det publiseres gjennomsnittlig 130 studier og 52 systematiske oversikter daglig innen helseforskning.

Økningen har vært særlig stor for systematiske oversikter der man identifiserer, vurderer og sammenstiller all tilgjengelig forskning på et bestemt område. Antallet og dubleringene av slike oversikter er blitt et problem i seg selv.

Målet er selvsagt at alle beslutninger som tas om enkeltpasienter og helsesystemer, er så gode som mulig. Da er det ikke nødvendigvis mer kunnskap som behøves, men bedre, lettere tilgjengelig og mer relevant kunnskap.

Sponsing gir skjevheter
Mange av presentasjonene var preget av en form for selvransakelse på dette feltet. Gjennomførte, men upubliserte studier skaper skjevheter, og etter hvert som oppsummeringer blir en «industri», blir paradoksalt nok også upubliserte oversikter et problem. Mer kritisk vurdering av enkeltstudier ble etterlyst. Lenge har man vært på vakt mot skjevheter i industrifinansierte legemiddelstudier.

I en sesjon om ernæring og helse ble det vist at også for slike studier er det 4-8 ganger større sjanse for et fordelaktig utfall om studien er sponset av den aktuelle mat- eller drikkeprodusenten.

For mange retningslinjer?
Troen på at retningslinjer løser alle problemer, ble utfordret. Kanskje er det riktig som noen hevder, at det allerede er for mange av dem? Når det finnes flere hundre retningslinjer for håndtering av samme tilstand, trengs i hvert fall samordning.

Vi ble dessuten minnet om rasjonalitetens begrensninger. Medisin er kultur, og både helsepersonell og pasienter er mennesker med de individuelle preferanser – og til tider irrasjonelle valg – som det innebærer. Men det er allmenn enighet om at det er for stor, uønsket variasjon i helsetjenesten i alle land. Altfor mange pasienter går glipp av de resultater som effektiv bruk av god kunnskap kunne ha gitt.

Et mangfold av metoder
Tradisjonelt har Cochrane konsentrert seg om effektstudier av behandlingstiltak og andre intervensjoner i helsetjenesten. De senere årene er interessefeltet utvidet. Både diagnostiske tester, prognostiske faktorer og ikke minst kvalitative studier blir nå gjenstand for systematiske oversikter.

Det fordrer nye metoder, og metodemangfoldet preget de mange parallellsesjonene. Internasjonale trender i helsetjenesten, som økt brukermedvirkning, nye informasjonsteknologiske hjelpemidler, høyt tempo og økende utålmodighet, påvirker alle som forsker på kunnskap og ønsker å levere nyttig kunnskap til beslutningstakerne.

Medisinen stadig mer krevende
Helt fra begynnelsen for over 20 år siden har Cochrane, som har navn etter den skotske legen Archie Cochrane (1909–1988), basert arbeidet på internasjonalt samarbeid, delekultur og høy metodologisk kvalitet. Disse kjerneverdiene fastholdes i en medisinsk kunnskapsverden som blir stadig mer omfattende, og stadig mer krevende.

Kommentarer

  • Lhyn 17.12.2015 17.50.36

    Keychains delight me, thoguh I probably won't be able to explain to my dad why I want one. ;n;Excited for Landorus, thoguh.BLACK YOU LEAVE ME WITH EMPTYNESS FOR A WHOLE WEEK HNNG D|

  • karl l reichelt 25.10.2015 11.37.41

    De fleste diagnoser bygger på symptomer og ikke årsaker. Vi er relativt flinke til å behandle symptomr ,men dette gjør at årsaken(e) kan fortsette sin virksomhet inntil katastrofer inntrer. Diabetes ogg insulin behandling er selvsagt livreddende ,men komplikasjonene peker mot at den fundamentale feil som en mullvarp arbeider seg videre opp og frem. Dette medfører at sympomer må stadig ha justert medisiner i bruk , evt bytte medisiner pga bivirkninger og stadige kontroller .Når det gjelder årsaker er det nesten ikke forskning eller kunskaper relativt til symptom behandling samlet. sett. Våre store og dyre sykehus får mer og mer preg av å være templer til vår gunnleggende uvitenhet. Cochrane kommer jo på banen altfor sent og dobelt blind som forgudes er totalt tvilsom om der er flere årsaker til et syndrom.(Se Open J Psychiatry 2105) med minimal chanse for å få eksperiment gruppe og kontroll gruppe like etter randomisert utvelgelse. Når årsaker finnes forenkler det arbeidet ,men er sterkt forsømy

  • lege 09.10.2015 12.43.45

    Det er et problem at pasientene får tredd tanker og følelser nedover hodet på bakgrunn av mer eller mindre god forskning og retningslinjer. De blir møtt med en ekstrem forutinntatthet - f.eks. blir pasienter møtt med en så stor forutinntatthet i helsevesenet, at de ikke en gang får spørsmål, men det konkluderes uten ressonement i journalene på bakgrunn av antakelser som ligger til grunn. Et vanlig eksempel er at pasienter med invalidiserende ryggtilstander, f.eks. degenerative skivelidelser eller traumatisering av skiver, blir beskyldt for at de er redde for å bevege seg- uavhengig av om de er redde. Dette til tross for at bevegelse for mange av disse pasientene er lindrende- og det vet pasientene allerede. Deres problem er gjerne en uttalt sitteintoleranse og ev. ståhemming. Og likevel får de beskjed om at de ikke skal være redde for å bevege seg, og motsier pasientene helsepersonell- vel, da går det ofte veldig galt: Det blir journalført et eller annet negativt om pasientene, f.eks. at de ikke følger råd osv- til tross for atde ikke gjør annet. Det er konsekvenser av unyanserte og dårlige retningslinjer innenfor enkelte fagområder hvor alle "ryggvondter" sees på som en fobi mot bevegelse, og hvor helsepersonell ukritisk trer hele statistikker nedover hodet på pasienten - til tross for at pasientene forsøker å si imot helsepersonell som de er hjelpeløst avhengige av. Så indoktrinert kan altså "vi" helsepersonell bli av helsemyndighetene- at vi ender opp med å påføre pasientene gjentatte mentale belastninger via regelrett mistro overfor hva pasientene sier.

Magne Nylenna

Magne Nylenna er direktør for Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet og redaktør for Helsebiblioteket.no. Han er professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!