Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Inga Marthe Grønseths blogg Publisert 2021-09-08

Trenger helsevesenet egentlig «mestere» i allmennmedisin?

Vi mister «mestrene i faget» sa Tor Magne Johnsen på helsedagen 2021. Denne uttalelsen ble lagt merke til og fanget opp av flere politikere i valgkampens glohete innspurt.
Men trenger vi egentlig disse «mestrene»? Om svaret er ja; hvordan beholder vi dem når fastlegeordningen knaker i sammenføyningene -mens engangsleger, helseforsikringer og fragmentert helseservice løper oss til "unnsetning" under fanen pasientens helsevesen?

Det er høsten 2021 og mange kjenner forhåpentligvis at det er på tide å våkne fra Covid-dvalen. Skjønt, en dvale av den restituerende typen har det vel ikke helt vært. Rommet for å diskutere andre aspekter ved helsetjenesten og fastlegehverdagen har likevel vært så godt som lukket. Denne bloggen har ligget brakk i en tid der viktigheten av en sterk primærhelsetjeneste egentlig hadde fortjent mer oppmerksomhet enn noen gang.

Jeg, som så mange andre fastleger har skrevet smittevernplaner, spritvasket, håndtert flytskjema og algoritmer, initiert en hverdag som videolege og sjonglert e-konsultasjoner på kveldstid for å fange opp befolkningens tilnærmet uuttømmelige informasjonsbehov og bekymring.

Mye har vært usikkert og mange av oss leger, som befolkningen ellers, har nok periodevis hatt hjertebank og tilløp til panikk.

«Dette kan jeg ikke.» «Hva skjer nå?» «Gjør jeg dette riktig?»

De fleste av oss har følt på en gjennomgripende utilstrekkelighet. Som spesialist i allmennmedisin med 8 år i faget kom også jeg plutselig inn i helt ukjent terreng som minnet mest om vått og tunggått myrlandskap. Selvsikkerhet og mestringsfølelse var i alle fall ikke de øverste følelsene i skuffen i denne perioden.

Men, det å snu lynraskt på vår lille bedrift så kartet passer terrenget, å navigere støtt i ukjent medisinsk territorium (som en pandemi), å håndtere bekymring og finne gode løsninger midt i kaos og usikkerhet er nettopp noe av det som i høyeste grad kjennetegner en mester i allmennmedisin. På mitt senter er vi 6 slike «mestere» som med forente krefter ofte kommer oss gjennom det meste. Så også denne gang.

Med faste grep holdt vi skuta på (relativt) stø kurs og demningen oppe mot spesialisthelsetjenesten når havet av covid-problematikk strømmet på.

Uten en bremsende mur av velutviklet kollegialitet, samarbeidsevne og erfaring er jeg sikker på at tsunamien ville gjort mye mer skade på sin vei. Vi håndterte det, fordi mange av oss er erfarne og stødige i vår rolle som portvoktere og allmennleger. Vi ER spesialister og mestre i vårt fag, et fag som mer enn de fleste områder krever evne til å omstille seg og egenskaper man ikke kan få ved å lese en bok.

Felles for alle spesialister i allmennmedisin er at det har tatt oss år å komme dit- til et sted der vi med relativt stabilt blodtrykk håndterer de fleste aspektene av den ufattelig spennende, men dog så uberegnelige fastlegehverdagen.

Veien har blitt brøytet av sterke rollemodeller som vi har fått lære av.
De har med tålmodighet og sikker hånd vist oss hvordan man kommer videre i et fag så bredt at man aldri er utlært, og der man selv etter mange tiår i faget daglig møter problemstillinger man aldri før har sett eller hørt om.

Ved å vise både sårbarhet, besluttsomhet og kunnskap har rollemodellene lært oss å arbeide til beste for pasienten, også når vi overveldes av altomfattende tvil eller usikkerhet. De har vist oss hvor mye vi ikke vet, og hvordan vi både kan leve med det og samtidig søke ny lærdom. Med et fundament av mange års egen erfaring har mestrene før oss videreført ferdigheter som gjør oss i stand til å kunne vurdere om en pasient er alvorlig syk i det han kommer inn døren - og dette med minimal bruk av ressurskrevende prøver og dyre instrumenter.

Mestrene før oss har vist oss hvordan vi trøster urolige barn, beroliger bekymrede fedre, finner sykdom, fremmer god helse, administrerer egen bedrift og tar vare på verdifulle ansatte. Ikke minst har vi fått lære hvordan vi håndterer et legeliv der vi følger pasienter gjennom alle aspekter av livet mens vi får kjenne på vår egen ufullkommenhet og dødelighet.

Gjennom mestrene som har gått veien sammen med oss har vi selv blitt mestre som håndterer tilnærmet 90 % av problemstillingene uten å belaste spesialisthelsetjenesten – og stort sett uten å miste oss selv på veien.

Der vikarer og leger i starten av sin karriere legger inn 3% av pasientene, har erfaring, kunnskap og veiledning gjort oss trygge nok i faget til å kun legge in 2,2% i gjennomsnitt. Besparelsene i kroner og ører er enorme, men fordelene pasienter opplever ved å behandles av en lege de kjenner i kommunen de bor i, er om mulig enda viktigere.

Vi som nå har blitt «mestre» i faget ivrer etter å lære dette spennende håndverket videre til neste generasjon spesialister i allmennmedisin. Kollegiet bugner av entusiaster som vil gi av sin erfaring, kunnskap og trygghet for å utdanne dem som Werner Christie så fint betegnet som nye «portvoktere og døråpnere» - primærleger som kan gi pasientene god og riktig hjelp på rett nivå til rett tid.

Om det om få år skal finnes gode fastleger som kan sørge for kontinuitet; som kan koordinere, navigere og fungere som portvoktere i helsevesenet, må forutsetningene endres. Vi må som entusiastiske og stolte spesialister i allmennmedisin få tid og rammebetingelser til å veilede og utdanne nye mestere.  De vordende mestrene må på sin side oppleve at de har sikkerhet og rammer til å våge å velge den veien de egentlig VIL gå.

Skal man sammen komme til målet er oppskriften allerede kjent: Redusere normtallet for antall pasienter i en fulltids praksis, og øke basistilskuddet per listepasient. Så enkelt, og likevel så vanskelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!