Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Einar August Høgestøls blogg Publisert 2021-04-21

Når du sover...

...holder Norges helsevesen åpent. Titusenvis av helsearbeidere har forberedt seg med å sove på dagtid etter beste evne, for å stå best mulig rustet til nattens overraskelser.

 

Før jeg ble lege

Min første jobb i helsevesenet begynte for 15 år siden på en bolig for personer med varierende grad av behov for hjelp. Jeg jobbet i et team rundt en person som til alle døgnets tider hadde to personer til å passe på. Personen hadde nærmest intet språk, tok ikke vare på personlig hygiene og drev med både låsing og selvskading. Det var en røff start, men en erfaring jeg har tatt med meg og benyttet. Jeg jobbet hver tredje helg, hadde fast stilling, og fikk noen sårt tiltrengte kroner i tillegg til studielånet. Nattevaktene her var en kul gjeng med mennesker i forskjellige faser av livet. De hadde faste stillinger og jobbet kun netter, ofte hadde de en jobb til eller de studerte. Ikke bare måtte disse individene kunne håndtere min ene bruker, men i tillegg skulle de kunne håndtere alle de syv andre beboerne også. Uavhengig av nattens hendelser, var alt på stell hver morgen og det stod nytraktet kaffe klar til morgentrøtte dagvakter. All ære til nattevaktene.

 

Min andre jobb i helsevesenet var som sekretær på tidligere Aker sykehus, den gangen sykehuset hadde et levende Akuttmottak med medisinske og kirurgiske pasienter fra store deler av Groruddalen. Den gangen leste legene inn innkomstjournalene på små kassetter, og jeg som medisinstudent slukte til meg hvert fremmedord og slo opp i ordboka. Visse leger var på autopilot og raste gjennom memorerte fraser mens de slukte både ord og en sen middag samtidig som de dikterte. De minst populære diktatene var fra medisinstudentene, kun noen semestre mer erfarne enn meg selv, som dikterte på begge sider av kassettene og ofte med mye klipp og lim ved hjelp av en halvgod spolefunksjon på båndopptakeren. På Aker jobbet jeg også et par nattevakter. Jeg ble etterhvert oppgradert til å sitte ute i skranken med ansvarlig sykepleier. Skranken på Aker var nærmest midt i rommet der pasientene kom inn, vi hadde en tavle man skrev opp pasienter med tusj, fargekoder etter spesialitet og diverse magneter for å ytterligere komplisere det hele. Utover natten, oftest i 3-4 tiden ble de siste pasientene tatt imot og gitt behandling i ypperste klasse og sendt videre til de respektive sengepostene. Først da kunne stillheten senke seg, og rengjøringspersonalet fikk rykke inn og vaske bort diverse kroppsvæsker fra gulv, vegger og tak. Vi gikk rundene på alle undersøkelsesrommene og fylte opp skuffer og skap med nytt utstyr. Oksygentanker ble sendt til fylling og nyvaskede senger ble rullet inn av portørene.

 

Legelivet begynner

I turnustjenesten (nå kalt LIS1) på STHF, Skien sykehus, stod jeg plutselig i front. På et mindre sykehus får man raskt kjenne på ansvar. I motsetning til gode venner på mer sentrale sykehus, som kun tok imot «grønne» pasienter med nedsatt allmenntilstand og causa sosialis, ble jeg stående med både hjerteinfarkter og intoxer. Mer erfarne leger var aldri langt unna, men å kjenne på stresset, kunne benytte seg av kunnskapen fra studiet og erfaringen fra tidligere pasienter, til å mestre en kritisk dårlig pasient gav mer mestringsfølelse enn en bestått eksamen. Om nettene løp vi rundt og tilså pasientene som lå spredt på de forskjellige avdelingene. En dårlig intensivpasient måtte få pleuradren av meg med kyndig veiledning av en tålmodig kirurg. En pasient med resturin ble til slutt min ilddåp for suprapubisk kateter under veiledning av en trøtt ortoped. Altfor mange tenåringer med blandingsintox fikk lagt ned sonde og stappet fulle av medisinsk kull. Når vi var på det trøtteste var det umulig å ikke våkne når vi måtte sprinte opp til stanspasienten i 3. etasje i et helt annet bygg. Noen ganger kom de tilbake, men oftest ble jeg sittende å fylle ut dødsmeldinger mens resten av teamet fikk seg en velfortjent powernap før neste alarm.

 

Distriktstjenesten ble utført i idylliske Langesund i Bamble kommune. Legevakten lå i inngangspartiet på sykehjemmet. Sykepleieren fungerte også som sekretær og listene var ofte halvfulle allerede før jeg hadde kommet frem etter en full dag på legekontoret. Maten måtte jeg ordne selv, men til gjengjeld hadde jeg en leilighet i kjelleren til disposisjon. Sengetøyet måtte man selvfølgelig legge på selv, og det var forventet at det skulle være rent og ryddig dagen etter. På Bamble legevakt jobbet det også noen leger som bodde i Oslo, men som flyttet inn i disse leilighetene i helgene, ofte med både kone og små barn på slep. Visse pasienter måtte ha hjemmebesøk, så da måtte man ta med en sprekkfull legesekk og legevaktsbilen og finne veien til de mest avsidesliggende krokene av kommunen. Sykepleieren ble selvfølgelig igjen på legevakten, så her måtte man stå på egne ben. For turnusleger var det alltid en annen fastlege som kunne nås som bakvakt, men oftest brukte man de kontaktene man hadde opparbeidet seg på sykehuset det forrige halvåret. Utfordringene på vaktene var mange, der man fikk brukt hele sitt repertoar til å løse de mange utfordringene. Den unike magefølelsen på å kunne skille pasientene med røde flagg ekstremt tidlig i sykdomsforløpet er en kunst som legevaktsleger og fastleger har tilegnet seg over tid. Dagen etter slapp man unna med kun en halv dag på fastlegekontoret. Så endelig kl 13, kunne man låse seg inn til kone og baby hjemme, etter 30 timer på jobb.

 

Tilbake til storbyen

Første stoppested etter turnustjenesten ble noe overraskende ved Nevrokirurgisk avdeling. Etter å ha søkt et titalls stillinger var lykken stor og rusen langvarig da første jobb var sikret. Kortvarige vikariater uten lovnader om fortsettelser tilsa at man måtte gi det lille ekstra for å øke sjansene for å bli værende. Læringskurven var enorm den første tiden, og etterhvert fikk man tilgang på operasjonsstuen på nattestid. Da kunne man rydde unna pasientene som var blitt prioritert ned på ettermiddagens operasjonsprogram. Så, når vaktens tredje hjerneblødning var i hus og sikret på Nevrointensiv avdeling, kunne man vaske seg inn på operasjonsstuen og gjennomgå «Trygg Kirurgi» sjekklisten med supernøyaktive operasjonssykepleiere. Endelig kunne jeg sette kniven i huden og borre meg ned til den subdurale blødningen som hadde gledet seg til å sprute meg opp i ansiktet av det forhøyede trykket. Lykken ble derimot stor da den halvt komatøse pasienten plutselig begynte å våkne til og lurte på hvorfor han lå på et operasjonsbord og hørte vannlyder i hodet. Disse pasientene blir nemlig operert uten narkose, og kan bli en smule mer mobile når trykket normaliseres og den motoriske funksjonen i kroppens andre halvdel våkner til liv. De blir imidlertid klart og tydelig instruert av operasjonssykepleierne om å ligge stille til det faktiske hullet i hodet er tettet og de kan trilles tilbake til sengeposten for et etterlengtet måltid etter 3 dager på intravenøs føde. På nattestid fikk jeg også æren av å sette en veneflon inn i sideventrikkelen til et prematurt barn på 400 g med trykksymptomer grunnet hjerneblødning, mens overlegene og sykepleierne stod lent over meg og ventet spent på å se hjernevæsken renne ut ledsaget av et lettelsens sukk.

 

Mitt siste stoppested ble Nevrologisk avdeling. Her tar vi imot pasienter forskjellige hjerne- og nervesykdommer fra hele Oslo sin befolkning. I starten hadde vi også ansvar for de med hjerneslag og hjerneblødning, men arbeidsmengden var tidvis enorm og de seneste årene har vi hatt et eget perfeksjonert Slagteam og en Slagavdeling. Nettene blir imidlertid fortsatt lange og innholdsrike. Sykdommer kjenner ikke døgnets nyanser og tidsbegreper, og dukker ofte opp når man som lege er på sitt mest sårbare. Uten væskeinntak siste par timer, med siste mat inntatt for ca. 8 timer siden og med en patologisk mengde konsentrert resturin løper vi heseblesende ned for å ta imot en person med epileptiske kramper. Tidvis må vi også trå til når overraskende hendelser rammer helsevesenet på tvers, slik som når festende intetanende unge mennesker pustet CO istedenfor oksygen. Av alle steder jeg har jobbet er Ullevål sykehus det som best er rustet for nattens overraskelser, der kultur og kompetanse sørger for at både skuddskader, sepsis og selvmord blir ivaretatt på best mulig måte når uhellet først skjer.

 

Nattens helter har mange titler. Helsevesenet er kun en gren av de av oss som får æren av å overvære kvalitetsserier og filmer på TV2 og TVNorge kl 04:30. Mens ektefelle passer de små barna hjemme som stadig våkner, går vi hvileløst rundt i stille ganger på sykehuset på vei til neste pasient. Det er sjelden jeg sover mer enn et par timer på nattevakt, enda mer sjeldent sover man uavbrutt. Når morgenmøtet starter, så skal man sitter der og prestere på ypperste kognitive nivå. Jeg tar det ofte som et komplement når noen spør hvem som har hatt vakt i natt, for da har de åpenbart ikke studert meg på nært hold...

 

Takk til alle kollegaer med ulike titler som sørger for at når jeg sover, så føler jeg meg trygg.

Kommentarer

Einar August Høgestøl

Einar August Høgestøl er lege i spesialisering ved Nevrologisk avdeling på Oslo Universitetssykehus og holder samtidig på med sin doktorgrad innen multippel sklerose og avanserte MR teknikker ved MS forskningsgruppen på Universitet i Oslo. I tillegg er han familiefar med to barn og sjonglerer familie, forskning og jobb i en herlig harmoni.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!