Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Dag-Helge Rønneviks blogg Publisert 2018-03-01

- Hva var det du het, sa du?

Å stole på og kjenne hverandre er grunnlaget for godt samarbeid. Men hvordan kan vi lære hverandre å kjenne om vi aldri møtes?

I Helse Fonna har vi en samhandlingsplakat (1) som starter slik: “God samhandling mellom leger er avgjørende for trygg og god pasientbehandling”. Plakaten oppmuntrer til godt kollegialt samarbeid mellom sykehusleger og fastleger, tuftet på gjensidig respekt og forståelse for hverandres hverdag. Den representerer et slags ideal som vi kan strekke oss mot i en travel hverdag, og minner oss om at vi alle er på samme lag, tett på hverandre for å sikre gode pasientforløp. Hvor mye kan det bety at vi framsnakker hverandre og trygger pasientene på at de er fanget opp av et helsevesen der aktørene kjenner til hverandre og går god for hverandre? «Hils Martin fra meg når du kommer til han, du er i de beste hender». Kanskje betyr det mer enn vi aner.

Det er skrevet mye om tillitsforholdet som må ligge til grunn mellom lege og pasient, ofte med henvisning til «it takes two to tango» (2). Men hva med tillit mellom leger, både innenfor og på tvers av forvaltningsnivåene? Her om dagen traff jeg en av legene fra det lokale sykehuset i svømmehallen etter arbeidstid. Jeg passet på å invitere han til «Møteplassen», en møteserie i regi av PKO (praksiskonsulentordningen) der målet er å lage en møtearena for leger i og utenfor sykehus. Tema på neste møte skulle være “Når er det nok?”, med fokus på overdiagnostikk og overbehandling. - Jeg prøver å få sendt av gårde gode epikriser og prioriterer å få med oppdatert medisinliste, fortalte han da vi kom inn på temaet samhandling. Jeg kjenner han som en dyktig og samvittighetsfull lege. - Men du vet, det er jo lettest å få til godt samarbeid med dem man kjenner.

Vi vet alle at det er lettere å ta kontakt med noen man har etablert et tillitsforhold til, enn noen man ikke kjenner. Fra PKO-rollen min kontaktes jeg jevnlig av både sykehusleger og fastleger som uttrykker frustrasjon over vanskelige pasientforløp, og noen ganger oppgitthet over legen i andre enden. Frustrasjonen er nesten alltid kombinert med et ønske om å ting til å fungere bedre, men jeg ser hvordan det å ikke vite hvem som er i andre enden kan være en barriere. Frykten for å tråkke en ukjent kollega på tærne gjør at man kanskje biter det i seg og lar det passere. I stor skala får vi faktisk et helsevesen der leger ikke bidrar til gjensidig kvalitetsutvikling. Vi lar det passere.

«Møteplassen»: En kollega på sykehuset beskriver utfordringene ved utredningen av en pasient med tresifret senkning og diffuse symptomer som ga mistanke om kreft. Diagnostisk pakkeforløp ble iverksatt, og mengden undersøkelser og prøvesvar som skulle holdes styr ble etterhvert nesten overveldende. For å få hjelp til å få oversikt i kompleksiteten ringte han fastlegen som han kjente fra mange år tilbake. Sammen kollokverte de og drøftet hva som burde gjøres videre, til beste for pasienten, og for å unngå unødvendige undersøkelser eller gjentagelse av ting som allerede var gjort tidligere. - Verdien av å kjenne primærlegene er uvurderlig, var et av hans sluttpoeng. Og at blant alle de involverte aktører er fastlegen faktisk den eneste som sitter på en noenlunde samlet oversikt.

Jeg får her lyst å sitere en artikkel jeg nylig leste (3) som sier noe om hvorfor vi bør være opptatt av å bli kjent med hverandre: «In healthcare, true collaboraton is often done tacitly, outside of any guidelines, and elements such as confidence and trust between professionals play a big part in that». Tillit er altså en nøkkel til gode helsetjenester der de gode løsningene ofte er å finne mellom linjene. Så hvorfor prioriterer vi ikke relasjonsbygging høyere og setter det mer på agendaen? Vi har selvfølgelig ulike møteplasser for faglig oppdatering, og de beste kursene er kanskje nettopp de som legger til rette for småprat og nettverksbygging i pausene. Men sjelden har vi selve relasjonsbyggingen i sentrum - det er liksom noe vi håper å få på kjøpet, som et tilfeldig biprodukt. I tillegg går fastleger og sykehusleger sjelden på de samme kursene.

I mitt første blogginnlegg her i Dagens Medisin slår jeg derfor et slag for at vi må begynne å ta relasjonsbygging mer på alvor, ut fra en tanke om at det ikke bare kan gi bedre helsetjenester, men at det også kan gjøre livet som lege lettere. Teknologien har kommet langt, men så vidt jeg vet finnes det enda ingen app eller duppedings som kan erstatte et godt håndtrykk supplert med et “Hei, takk for sist!”. Ansiktsgjenkjenning fungerer fortsatt best på gamlemåten.

Personlig ser jeg fram til at vi får gjeninnført den årlige høstfesten her i Haugesundsregionen. Vi trenger alle noe å glede oss til, og ingenting er vel bedre for samhandlingen enn om sykehuslegen og fastlegen tar seg en svingom på dansegulvet?

Så la oss danse!

 

 Referanser:

  1. Helse Fonna PKO, 2016. https://praksisnytt.files.wordpress.com/2016/05/samhandlingsplakat-for-leger-2016.pdf (1.3.2018)
  2. Group BMJP. Take your partners for the dance. 1999.
  3. Eriksen KÅ, Heimestøl S. Developing a culture of pride, confdence and trust: enhanced collaboraton in an interdisciplinary team. The International Practice Development Journal 2017; Volume 7, Suppl, Article 4.

Kommentarer

  • Dag-Helge Rønnevik 05.03.2018 12.46.32

    Jeg vil gjerne selv poengtere at det er ikke vi i Helse Fonna som har laget Samhandlingsplakaten selv. Den har vi stjålet! Om mine kilder stemmer, så ble den opprinnelige versjonen laget av PKO-legene Harald Hauge og Bente Thorsen. Vi har stjålet med tillatelse, men jeg benytter anledningen til å si takk til Harald og Bente. Mvh Dag-Helge

  • Helen Brandstorp 04.03.2018 11.22.00

    Verdien av å bygge tillitsfulle relasjoner ved å ha møttes ansikt-til-ansikt kan ikke understrekes godt nok i vårt digre helsevesen. Viruelle team er termen for samarbeid om pasienter via telefon og annen teknologi. Forskningen er stor på feltet og entydlig, fysiske møter må til: "Mangelen på ansikt-til-ansikt kontakt og en endret måte å samarbeide og ha møter på, fører ofte til dårligere kommunikasjon og relasjonsbygging, mangel på tillit og felles identitet, kulturkollisjon og motsetninger mellom ulike grupper som ikke blir avdekket så lett som når folk møtes fysisk." https://www.bi.no/forskning/business-review/articles/2013/11/hvordan-lykkes-med-virtuelle-team/

Dag-Helge Rønnevik

Dag-Helge Rønnevik er samfunnsmedisiner med cand.med. fra Universitetet i Tromsø. Han har tidligere jobbet i kommunehelsetjenesten som fastlege og kommuneoverlege. Rønnevik er for tiden stipendiat ved NTNU, der han ser nærmere på legenes rolle i folkehelsearbeidet.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!