Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Christer Mjåsets blogg Publisert 2018-08-14

Innovasjon må komme nedenfra

Skal Norge lykkes med e-helse, må myndighetene lytte mer til både pasienter og helsepersonell.

Helse-Norge henger etter når digitaliseringen av tjenester. Dette står i skarp kontrast til aktiviteten ellers i landet, der man for lengst har begynt å håndtere praktiske gjøremål på nettet. OECD peker på en utbredt silotankegang som en av årsakene til problemene (2017). Det er for lite samordning mellom aktører som stat og kommune, men også mellom det offentlige og private. Fortsatt får vakthavende på sykehus tilsendt røntgenbilder i form av en CD-plate på døren i akuttmottaket levert av en smilende taxisjåfør. Det er ikke til å tro at dette fortsatt skjer i 2018.

Men så er det å finne veien ut av dette uføret. E-helsedirektoratet har lenge hevdet at vi må ha ett felles journalsystem for hele befolkningen. Det er allerede gått fem år siden stortingsmeldingen om én innbygger – én journal ble lansert, og tre år siden de regionale helseforetakene sa nei til en nasjonal journalløsning. I juni i år varslet kommunene at de heller ikke vil tvinges med i en felles løsning. E-helsedirektoratet får altså ikke så mye støtte fra de som har sørge-for ansvaret for våre helsetjenester.

I sin rapport «IKT-organisering i helse- og omsorgssektoren» fra november i fjor skriver direktoratet at «realisering av helsepolitiske mål krever nasjonal styring basert på samstyring». Det argumenteres videre for at direktoratet selv bør utvikles for å «styrke myndighetsrollen». Det er utvilsomt mangfoldigheten blant aktørene i Helse-Norge som bidrar til at vi ikke klarer å dra i samme retning. At myndighetene hjelper til med å peile ut veien videre er å forvente. Likevel er det fristende å spørre om ikke ordet «samstyring» i denne sammenhengen egentlig betyr det samme som «overstyring»? Og er en felles nasjonal løsning for alle omsorgsnivåer i helsetjenesten det riktige skrittet å ta?

Det virker som om ideen om et felles journalsystem for hele Norge tar utgangspunkt i et enkelt premiss: at det er lettere å standardisere alle helseprosedyrer enn å utveksle informasjon mellom ulike systemer. Det kan stemme bra sett fra et IT-perspektiv. Å integrere ulike systemer er komplisert og bidrar til flere driftsulemper, samtidig som man går glipp av stordriftsfordelene som følger av en sentralisering. Sett fra en klinikers ståsted hjelper det likevel lite om de tekniske fordelene er mange og systemet er visuelt lekkert, så lenge det ikke er til nytte i det daglige arbeidet. E-helse-løsninger skal være et verktøy – en hjelp til å gjøre helsetjenesten bedre, men også mer effektiv. Disse IT-tjenestene er bare det hvis de er relevante for klinikeren.

Og så er det de prekære behovene. En kollega på Vestlandet måtte nylig rykke ut som legevaktslege for å ta hånd om en forkommen og dement mann som satt på kaia i byen. Hadde pasienten vært ved sine fulle fem, ville han kanskje funnet frem nødvendige helsedata på en smarttelefon via helsenorge.no og vist dem til legen. Helse Vest har en felles journal, de har gjort den tilgjengelig for pasientene gjennom Vestlandspasienten og Helsenorge.no, men leger utenfor sykehus har ikke tilgang. Og i kjernejournal ligger det ikke sykehusepikriser. En kort epikrise hadde vært bra nok for legevaktslegen. Han har egentlig ikke tid til å vente på et helt nytt nasjonalt system som skal komme mellom 2025 og 2030. Det enkle er ofte godt nok, også i helsetjenesten. Små IT-skritt kan bety mye for pasientens helse.

Ofte er det de samme problemstillingene som dukker opp igjen og igjen i slike behandlingssituasjoner. Dette er noe fagpersoner hele tiden diskuterer. Temaene kan variere fra sykehus til sykehus, fag til fag, sektor til sektor. Derfor er min påstand at innovasjonen og løsningene må komme nedenfra. Den må starte lokalt, og vi må legge til rette for lokal utprøving. Det innebærer reell lokal myndighet og tilgang til nødvendige ressurser. Både stat, kommune og helseforetak må jobbe for å skape fagmiljøer innen klinisk informatikk. Leger, sykepleiere, fysioterapeuter m.m. må inviteres inn i hybridroller, der man fortsatt har en fot i klinikken, men har mulighet til å påvirke hva slags IT-løsninger som skal tas i bruk.

Hva så med det nasjonale? I e-helse-direktoratets nylige rapport argumenterer man for at standardisering av helsetjenester er viktig for å kunne bekjempe variasjon i behandlingen. Det er egentlig to vidt forskjellige ting. Standardisering som ikke samsvarer med lokale prosesser, vil gjøre at fagfolk vil begynne å benytte gammeldagse metoder. Hvis brevmalen ikke passer, tar man heller frem gule lapper. Det har jeg selv gjort da Dips ble innført i OUS. Det hjalp ikke at den samme malen hadde fungert på andre sykehus. Det er viktig med en balanse mellom standardisering og fleksibilitet i valg av løsninger – at man ikke bygger en ny og uegnet arbeidspraksis inn i systemstøtten.

Jeg tror at en nasjonal styringsmodell må ha fokus på å etablere de nødvendige standardene for å utvikle løsninger i et konkurrerende marked. Dette vil bidra til at den nødvendig innovasjonen skjer der helsetjenestene leveres, mens nødvendige nasjonale felleskomponenter håndteres sentralt. Ikke én innbygger – én journal, men én innbygger – flere integrerte journalsystemer – som fortsatt oppleves som én journal fra pasientens side.

Jeg er redd E-helsedirektoratets «samstyringsmodell» blir for stor, tung og irrelevant for klinikere i deres daglige virke. Et allmektig, statlig monopol skaper ikke fremtidens gode e-helseløsninger. Derfor inviterer Legeforeningen gjerne E-helsedirektoratet til en prat om hva vi heller bør gjøre.

Kommentarer

  • Jon Aarbakke 21.08.2018 22.17.30

    Dette er en viktig diskusjon. Ett vesentlig element er at det norske markedet er ørlite, og dermed får programvareselskapene små inntekter, og leverer ny funksjonalitet i langsomt tempo. HF-ene har også neglisjert helt nødvendige investeringer over mange år; penger til IKT konkurrerer med penger til pasientbehandling og penger til MTU. Windows XP... Personlig er jeg overbevist om at nasjonale mastodontløsninger ikke er veien å gå. Nå arbeider direktoratet for e-helse nærmest i det stille med å koble sammen helseforetakene (og kanskje etter hvert fastlegene og private) slik at leger kan få innsyn i epikriser og labsvar på tvers. Det krever ikke noen fancy teknologi og ingen felles "plattform". Som kronikkforfatteren er inne på, er det mange ulike maler. Men: alle kan lese det ferdige dokumentet. Så om vi deler dokumentasjonen oppnår vi mye med moderat innsats. To ting som da gjenstår er legemidler og koordinering av behandling. Fullt løsbart det også!

  • April 16.08.2018 13.07.25

    En av de store utfordringene er gapet mellom ønske om nye innovative løsninger og presset fra avdelingen om å kreere inntekter. Takstsystemet henger ikke med i den teknologiske utviklingen. Dette fører til at det ikke "lønner" seg å ta i bruk innovative løsninger og ny teknologi.

  • N.N 14.08.2018 21.51.45

    Hvordan skal vi få fornyelse i helsedirektoratets «samstyringsmodell nå Høie utnevner toppledere som er i demens alderen og på toppen aldri har hatt noe med Ikt og gjør i sitt tidlegere arbeid.

Christer Mjåset

Christer Mjåset er visepresident i Legeforeningen og leder av Yngre legers forening. Han er spesialist i nevrokirurgi og er utdannet cand. med og cand. mag ved Universitetet i Oslo.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!