Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Christer Mjåsets blogg Publisert 2018-05-23

Mister sykehusdirektørene garderoben?

Norske sykehusleger rapporterer om rekordlav autonomi og åpenhet og mener kvaliteten i pasientens helsetjenesten går i feil retning. Mange vil ikke anbefale yrket til andre. Er sykehusdirektørene i ferd med å miste garderoben?

Leger er engasjerte i faget sitt. Det er ikke noe nytt, og det bekreftes av den store undersøkelsen som firmaet Rambøll nå har gjort for Legeforeningen. Nesten 6000 sykehusleger har svart på spørsmål om alt fra pasientbehandling til arbeidsmiljø, og ikke helt uventet kommer det frem at livet i hvit frakk er meningsfullt og gir en hverdag full av utfordringer. Denne opplevelsen har tradisjonsmessig også vært smittsom. Alle kjenner til såkalte legefamilier der både far, datter, sønn og tante er leger. Jeg kommer selv fra en slik familie, og kan skrive under på at fremsnakkingen av faget har vært tilstede under hele oppveksten. Det har aldri blitt underslått at det er mye arbeid forbundet med yrket, men tittelen er blitt båret med stolthet. Når min bestefar ropte på «feltskjærer´n», så var det med dårlig skjult beundring i stemmen.

Om den norske legen vil være forbundet med den samme statusen i tiden som kommer, er usikkert, i hvert fall om man skal ta resultatene fra Rambøll-undersøkelsen på alvor. For det som er spesielt slående er den negative oppfatningen norske sykehusleger har om sykehusenes fremtidsutsikter. Færre enn hver tredje sykehuslege mener sykehusene er i en utvikling som vil føre til bedre pasientforløp. Bare 15% mener sykehusene med tiden vil bli en bedre arbeidsplass. Pila går i feil retning, og det er de yngste som er de mest pessimistiske. Også stoltheten er blitt såret med årene. Norske sykehusleger er signifikant mindre stolt av å yrket sitt enn andre arbeidstakere i norsk arbeidsliv. Og det er svært få som vil anbefale yrket til andre. Halvparten av de yngre legene er helt uenig eller uenig i at de er villig til å gjøre nettopp det. Kvinnene er mer negative enn mennene. Og med sykehusets størrelse minsker også anbefalingsiveren.

Så vondt vil man altså ikke sine nærmeste, er det fristende å konkludere. Er dette kanskje slutten på legefamiliene?

Rekordlav autonomi

Og det er mer: «Så lave tall ser vi aldri ved så store datainnsamlinger» ble det uttalt da undersøkelsen ble presentert for Legeforeningens sentralstyre nå i mai. Personlig autonomi, åpenhet og medbestemmelse var skåringstallene det ble siktet til. Ikke bare er disse tallene lave, men det er også svært lite variasjon knyttet til variablene autonomi og åpenhet på landsbasis. Det er altså ikke slik at det er noe bedre på små sykehus enn på større. Også arbeidsbelastningen virker å være i overkant for høy. Som i undersøkelsen Yngre legers forening gjorde i fjor høst, har mange ikke tid til å spise lunsj på jobb. Callingen piper, og man løper heller til neste arbeidsoppgave.

Det har vært mye skriverier om arbeidsforholdene i sykehus de senere årene. En «fryktkultur» mellom ledere og ansatte er blitt debattert på NRK i beste sendetid. Det rapporteres om mangel på støttepersonell, og en tillitskrise mellom arbeidstakere og arbeidsgivere lå til grunn for en rekordland sykehusstreik høsten 2016. Mange peker mot Storbritannia og det offentlige helsevesenet NHS, som der er under forfall. Likevel holder den norske helsetjenesten fortsatt stand. Man kan lure på om det bare er foreløpig.

Det har vært nevnt fra talerstolen i Landsstyret at leger er flinke til å fjerne kjeppene i hjulene for arbeidsgiver. Vi strekker oss litt lenger enn det vi trenger fordi vi er engasjerte og fordi vi bryr oss om pasientene våre. På et tidspunkt vil likevel en engasjert lege tenke at nok er nok. Arbeidssituasjonen utløser en fandenivoldsk holdning til eget arbeid, og man gir opp. At leger sier stopp, vil kanskje være bra for nettopp legene selv. Men det vil ha store konsekvenser for kvaliteten på norsk helsetjeneste og andre yrkesgrupper som man jobber med i det daglige. For å bruke en fotballmetafor kan Rambøll-undersøkelsen tyde på at sykehusdirektørene er i ferd med «å miste garderoben». Og det er svært alvorlig, spesielt når tendensen er størst i ungdomslaget – de som skal ta over laget "Pasientenes helsetjeneste FC" om bare noen år.

Noen lyspunkter

Det er noen lyspunkter. Norske sykehusleger opplever at pasientene er tilfredse med helsetilbudet og at oppgaver løses med god kvalitet. Stedlig ledelse er tydelig verdsatt – der det eksisterer. Det er også store variasjoner knyttet til spesielt medbestemmelse, noe som tyder på at enkelte ledere får det til, andre gjør det ikke. Til slutt må vi tilbake til engasjementet. Det er påfallende høyt sett i lys av alt det negative som rapporteres. Det er også det som gir håp. For forvaltes helsearbeidernes helsetjeneste bra, så vil den nedadgående pila kunne snus. Da må man imidlertid ta signalene på alvor.

Bent Høie vil bli nødt til å kommentere resultatene. Han har så langt vært flink til å legge diskusjoner om som dette død med kommentarer som: «Dette bekrefter hva norske leger forteller oss. Arbeidsforholdene i sykehus er er preget av hardt arbeidspress.» Det hadde vært fint om han forsøkte å gå dypere inn i materien denne gangen.

I hvert fall om han skal ha med seg garderoben.

 

 

 

Kommentarer

  • Byråkrat 24.05.2018 13.55.09

    Hva mener du med "krav om faglig kompetanse"? Nevnte Bleikelia er vel utdannet politimann, mens direktøren på OUS på papiret har "faglig kompetanse" i bøtter og spann.

  • lege 24.05.2018 15.05.44

    Per Bleikelia har ledelseskompetanse fra Politihøyskolen. Denne ledlelseskompetansen innebærer innsikt i og evne til å innhente den medisinfaglige kompetansen han selv mangler som leder, før avgjørelser taes. I ledelsen av vårt helsevesen er denne viktige ledelseskompetansen en mangelvare. Det hjelper ikke å være utdannet lege / sykepleier eller ha direktørtittel om ledelseskompetanse mangler. Å skjule dette ved å bestille konsulentrapporter av andre inkompetente som skriver regning med gaffel er bare å gjøre vondt værre. OuS-fusjonen er et klassisk og dyrt eksempel. Det finnes mange fler.

  • Byråkrat 24.05.2018 16.54.22

    Da er vi mer på bølgelengde. Det var vanskelig å oppfatte dette ut fra din opprinnelige kommentar.

  • Ikke-politisk-tilhørig-fatalist 24.05.2018 10.35.34

    De fleste intellektuelle i Norge støtter et offentlig kontrollert helsevesen. Det offentlige helsevesenet kjennetegnes av hierarki, tilnærmet markedsmonopol, mangel på åpenhet, mangel på feedback-mekanismer, framfor alt fra kunden, dvs pasienten. De fleste i Norge må bli gamle, eller få pårørende, før de ser mangler ved helsevesenet. De som får behandling, blir takknemmelige nærmest uansett hva, pga at de rent psykologisk blir redd for at de ikke vil få god oppfølging videre, om de ikke er takknemmelige, eller at de blir sett på som entitled. Resten er naive, man lærer ingenting av økonomi på skolen, alle lærere er venstrevridde og misjonerende, man lærer ingenting om spillteori eller systemteori. Demokratiet er i praksis et teknokratisk diktatur, de fleste saker drukner ved valg, og ingen av forholdene som har dukket opp ved UNN eller HSØ er tilstrekkelige til å nå bevisstheten til en critical mass, som bare blir matet med det idiotiske tullet som journalister skriver. Nyttesløst.

  • Garderoben er tapt 24.05.2018 10.22.51

    Garderoben er så til de grader tapt. Med unntak av Bleikelia og et par andre, er ledelsen, ihvertfall i OUS, på en annen planet og aner vel knapt hva vi driver med. Omorganiseringen av hjerneslagbehandling i OUS, som pt er helt dysfunksjonell, kommer ikke fra ledelsen, men etter massivt press utenfra. En rekke andre tilsvarende dysfunksjonelle sløyfer ligger intill videre under radaren fordi fagfolket ikke tør eller orker å ta tak i det. Spørsmålet blir jo på hvilken måte fagfolket kan få en lillefinger på rattet. Dagens organisering råtner på rot, men jeg ser foreløpig ingen tegn til endring

  • lege 24.05.2018 11.51.57

    Så lenge det ikke kreves faglig kompetanse for å bli leder i helsevesenet så får vi fortsatt dagens status quo. Det har i mange år ikke vært krav om faglighet hverken i Helse- og omsorgsdepartementet eller hos statsråden. Vi lever med resultatene av denne manglende kompetansen.

  • Ullevål-lege 23.05.2018 22.56.05

    Jeg er en slik engasjert lege som ønsker å bidra til en bedre arbeidsplass, et bedre tilbud til pasientene. Men som kjenner at jeg balanserer på grensen til å gi opp. Grensen for hvor mye man vil ofre (ikke minst på vegne av ektefelle og barn), når man opplever at lederskiktene ved sykehuset ikke bryr seg. Det er utrolig bra at vi legene og de andre helsepersonellet er entusiastiske og brenner for arbeidsplassen vår. Men det er noe fundamentalt feil når dette engasjementet ikke matches med et tilsvarende engasjement fra ledelsens side. Ledelsen, i hvert fall ved OUS, er tydelig nok fornøyd med dagens uholdbare situasjon, de vil att på til forverre den gjennom ytterligere nedskjæringer og strammere rammer for oss som står i møte med pasientene. Det eneste ledelsen har energi til er å fantasere om et nytt og flott sykehus i 2035, og selv ikke dét prosjektet har de vilje og krefter til å få til fly. Det er til å grine av.

  • N:T 24.05.2018 19.13.41

    Elendigheten ved OUS akselrerte da Strøm Eriksen dro inn Eriksten som direktør og Kvinnsland som styreleder to mer inkompetente ledere er ikke og oppdrive og enda får de lov og forsette i en alder der andre har pensjonert seg for lengst.

Christer Mjåset

Christer Mjåset er visepresident i Legeforeningen og leder av Yngre legers forening. Han er spesialist i nevrokirurgi og er utdannet cand. med og cand. mag ved Universitetet i Oslo.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!