– «Det kan fastlegen ta» har nesten blitt et mantra

Legeparet Nils Ivar Løvendahl Leraand og Kari Løvendahl Mogstad sa opp fastlegehjemlene i Trondheim kommune, og Munkholmen legesenter i Trondheim stenger dørene 1.mai.

3200 personer mister fastlegen sin. Leraand og Mogstad beskriver avgjørelsen som tung og krevende.

– Jeg føler at jeg har løpt fortere og fortere i hjulet de siste årene, sier Leraand og viser til at mange arbeidsoppgaver har blitt overført til fastlegene fra sykehusene.

 

1800 PLO-meldinger

Han forklarer at eksempelvis kreftkontroller er enkelt og oversiktlig hvis man gjør de flere ganger i uka.

– Det er helt annerledes når man har én kontroll i året av en spesiell type kreft og må forsøke å finne ut av en veileder på 100-150 sider, hvilke prøver og undersøkelser som skal gjøres når og hvor, sier Leraand til Dagens Medisin.

Dette tar tid, ofte ubetalt og det er lett å bli sittende på ettermiddagen og kvelden fordi tiden ikke strekker til, forklarer han.

– PLO-meldinger er et annet eksempel. Fram til omtrent 2014 hadde vi ikke PLO-meldinger. Sist jeg regnet opp, hadde jeg fått 1800 PLO-meldinger på et halvår.

Når vi vet at pasientene skrives ut tidligere fra sykehusene og er mer pleiekrevende enn før ved utskrivelse, blir det også flere spørsmål og mer oppfølging hos fastlege, legger han til.

– Samtidig har ikke basistilskuddet økt i takt med de økte arbeidsoppgavene. Da jeg begynte som fastlege, dekket basistilskuddet alle faste utgifter og vel så det. Nå betaler vi 20-30000 hver måned utover basistilskuddet for å dekke faste utgifter.

Når man som næringsdrivende ikke har sykepenger før etter 17 dager, er dette et usikkert prosjekt, forteller Leraand.

– Leger blir jo også syke, av og til alvorlig, eller kanskje man har barnehagebarn som kan ha behov for at far eller mor er hjemme, eller større barn med sykdom. Når man i tillegg må betale en million for å kjøpe seg inn i en fastlegehjemmel, skjønner jeg godt at unge leger kvier seg for dette, og heller søker vikariater.

Les også: Stresset og utbrente – allmennleger i ti land svarer det samme

 

Vikarsøk på Facebook

«Vi må ta vare på oss selv, når ingen tar vare på oss,» uttalte Leraand til Adresseavisen, som først omtalte saken.

– Det er slik det har føltes når det har stått på som verst og jeg av personlige grunner har trengt en sykmelding, og vi har hatt en sykt barn over en lengre periode, og det var så å si umulig å få seg en vikar, forteller fastlege Kari Løvendahl Mogstad.

Sammen med mannen Nils Ivar og en tredje fastlege har hun jobbet ved legesenteret de siste femten årene. Alle tre har nå sagt opp. 

– Vi vet at det ikke er noen som kan klandres personlig i kommunen, men det er svært tøft å få beskjed om at jeg måtte gå på Facebook for å få meg en vikar da jeg trengte det som mest, sier hun.

Det å skaffe seg vikar har blitt stadig mer vanskelig, og nesten umulig noen ganger, forteller hun.

– For ikke å snakke om når vi som fastleger får feber eller blir syke i kortere perioder. Mange går likevel på jobb, slik har det vært for meg og, til tross for kroniske plager, brudd og lignende. Det er jo ikke bra for oss. Og da kommer man til et punkt, som ofte er lenge etter at man egentlig har nådd det, at man må ta et dypt pust, å reflektere over hva man ønsker å bruke liv og ressursene sine til.

 

Tveegget sverd

Mogstad viser til at det er svært få søkere på de fleste fastlegehjemlene i Trondheim og andre byer.

– Vi hadde jo forhåpninger om at det ville være attraktivt å søke seg jobb i et veletablert senter midt i Trondheim, men til og med det er vanskelig å rekruttere til nå. Det er jo et tveegget sverd, denne store fastlegediskusjonen, og beskrivelsen av de krevende sidene av å være fastlege, det kan jo medføre at mange unge vegrer seg for å søke stillingene. Samtidig er vi nødt til å adressere problemene.

Legeparet understreker likevel at å være fastlege må være en av de mest meningsfulle jobbene det går an å ha.

– Det innblikket man får i menneskers liv, på godt og vondt, og betydningen for pasientene våre er ikke mulig å forklare. Men den er gull verdt, og ikke minst kommer den pasienten til gode, fordi det er så viktig at det er en lege som kjenner dem, og har deres livshistorie og ikke minst helsehistorie kjent, når de kommer og trenger hjelp.

 

Oppgaver fra sykehusene

Mogstad sier at hun savner en ekte anerkjennelse av jobben de gjør.

– Det er veldig mye klaging på fastlegen, og forventninger om at vi skal fikse det meste. «Det kan fastlegen ta» har nesten blitt et mantra.

Fastlegene har blitt pålesset nye oppgaver fra alle steder, og ingen har hatt kontroll på den økte mengden, mener hun.

– «Samhandling» har blitt misbrukt mener jeg, i form av at stadig mer, og i ukontrollert grad, har oppgaver blitt delegert fra sykehusene til oss. De er også overarbeidet sikkert, men dette går ikke, det bryter sammen. Vi er nødt til å få mer luft, tid, færre pasienter, og også mer sikkerhet og støtte i forhold til det driftsmessige, som gjør dette veldig sårbart og kostbart for oss.