Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Du ser det ikke før du tror det

Vi må få tak i de sårbare – før de blir syke. Dette betinger at flere får økt innsikt i og forståelse for hvordan spiseforstyrrelser invaderer hode, kropp og sinn hos dem som rammes.

Publisert: 2022-11-17 — 08.49

Kari Løvendahl Mogstad

Kronikk: Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og fastlege ved Munkholmen egesenter, Trondheim

TALLENE LYVER ikke, og det gjør heller ikke de mange som kontakter hjelpetelefoner om at de sliter med mat og spising. Når nye studier forteller oss at en tidel av jenter i videregående har en spiseforstyrrelse, må vi forholde oss til det, alle sammen.

Stadig flere blant oss har et komplisert forhold til mat, og som også utvikler en diagnostisk spiseforstyrrelse av en eller annen art. Tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) har tidligere vist at en av ti av oss har lettere spiseproblemer, og en ny studie fra OUS viser at en av ti videregåendejenter i Oslo har en spiseforstyrrelse, mens en tredel står i fare for å utvikle det.

HEV KOMPETANSEN! Disse tallene sier meg noe om at det er trengs en real kompetanseheving rundt denne tematikken. Aller mest innen helsevesenet, men også hos andre yrkesgrupper som jobber med og blant barn og unge.

Det har nok dessverre vært altfor lite fokus rundt spiseforstyrrelser, av ulike årsaker. Det er komplekse lidelser, med ulike uttrykk og tilnærminger, og gjør det nok også mer krevende å forholde seg til fordi disse lidelsene er psykiske, med et somatisk uttrykk. Tradisjonelt har man hatt en større «berøringsangst» når det har dreid seg om lidelser og problemer som har involvert det psykiske, noe som også har gjort det mer skamfullt og vanskelig både for den som sliter, og dem rundt. Ikke minst vi som jobber i helsevesenet, liker gjerne best å forholde oss til diagnoser og problemstillinger som det er noe konkret å gjøre med. Det kjennes enklere å kunne løse et problem enn å forholde seg til komplekse lidelser, som man ikke har erfaring med og kompetanse til, og som kan kjennes ganske uløselig.

Vi må hindre ødelagte liv, og sikre at flere sårbare unge får leve en ungdomstid som er fri fra en så fæl sykdom

Men med de forekomsttallene som kommer for en dag nå, at så mange av våre barn og unge sliter med kropp og mat, er det helt nødvendig at vi innen store deler av helsevesenet øker vår kunnskap og kompetanse når det gjelder spiseforstyrrelser.

SE OG LYTT! Det kan ikke være slik at det bare angår noen avdelinger på BUP eller DPS, dit pasienter blir henvist når de har blitt syke nok. Vi vet gjennom forskning at tidlig avdekking og intervensjon, gir en langt bedre prognose i forhold til å hindre at sykdommen setter seg, og at man blir frisk igjen. Da må man være i stand til å se, og å lytte, og ikke minst å ha nok mot og trygghet til å spørre og støtte, om man mistenker at noen er i faresonen. Dette kan være viktig enten man jobber som fastlege, som helsesykepleier, eller om man jobber på en sykehusavdeling.

Vi vet blant annet at pasienter med diabetes har en økt risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse, også mennesker med en del andre psykiske lidelser, blant andre innen autismespekteret. Kanskje kan man også finne forklaringer som har med forstyrret spising å gjøre, hos noen av de mange som går til legen på grunn av magen og fordøyelsesproblemer? Tannleger er også en gruppe som har mulighet til å spotte skader etter langvarige oppkastregimer som et ledd i en spiseforstyrrelse. Det gjelder altså å ha de riktige brillene på, og å skjønne hva man skal se etter.

  • Vi må ikke være redde for å ta det opp, eller problematisere det. Det at vi uttrykker vår bekymring, er ikke med på å utløse en spiseforstyrrelse, eller gjøre den verre. Snarere tvert imot.
  • Vi må ikke være redde for å bli avvist, eller få et fornektende svar.
  • Vi trenger heller ikke å føle at vi bør løse noe for den det gjelder der og da.

TIDLIG INN! Det viktigste er at vi spør, eller uttrykker vår bekymring, på en ikke-anklagende måte. Så kan det i neste omgang være lettere å ta det opp igjen, både for den det angår, og for oss som leger, sykepleiere, eller andre.

For at vi skal klare å forebygge mer, og hjelpe flere som er en del av denne dystre statistikken, er vi nødt til å ruste opp kunnskapen som læres ved de ulike utdanningene. Det gjelder både ved de medisinske fakultetene, sykepleierutdanningene, helsefag og også hos dem som utdanner seg til lærere, og møter barna og ungdommene våre gjennom hele oppveksten.

«Alle» roper på mer forebyggende innsats, fordi man skjønner at det trengs. Jeg støtter dette, at vi må få tak i de sårbare, før de blir syke. Dette er besparende for samfunnet, men aller mest, så er det med å hindre ødelagte liv, og sikrer at flere får leve en ungdomstid fri fra en slik fæl sykdom. Men da må flere av oss få økt innsikt i og forståelse for hvordan disse sykdommene invaderer hode, kropp og sinn hos dem som rammes. Først da snakker vi forebygging.

 

Oppgitt interessekonflikt: Kari Løvendahl Mogstad er fembarnsmor og har, sammen med datteren Selma, skrevet boken «Vår vei ut – En fortelling om spiseforstyrrelse, skam og håp». Kronikkforfatterens perspektiv er som mor og lege. I 2017 ga hun ut boken «Kroppsklemma», som omhandler kroppspress og samfunnets store fokus på utseende.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 15-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!