Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hva er vårt forhold til risiko?

Langs Finnmarkskysten vet folk at hvis de er på feil sted når de rammes av slag, er fremtiden usikker. De vet at ambulansebåten kan være opptatt – og at en nyutklekket turnuslege kanskje er deres beste kort når vedkommende først kommer.

Publisert: 2022-11-08 — 08.37

Tale Meinich

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Tale Meinich (f.1995), lege i spesialisering (LIS) ved Kvinneklinikken på Ahus

«MEDISIN ER IKKE svart/hvitt», sa de som underviste på medisinstudiet. Og la gjerne til: «Ofte kan man ikke være helt sikker». Hva mente de?

Tidlig i karrieren begynte jeg å bli frustrert når pasienter aksepterte lite risiko, som om leger skulle ha magiske hender. Min første legejobb var i en stor og travel avdeling. Der lærte jeg om risikoen for at pasientene klager på behandlingen.

FORHOLDSREGLER. Erfarne overleger og leger i spesialisering (LIS), som hadde lært på den harde måten, instruerte om at journalen burde inneholde et variert utvalg «sikre seg»-linjer: «Pasienten er informert om inngrepets risiko etter avdelingens retningslinjer». Egentlig en ganske tom setning. «Grundig informert om rekontakt ved feber, nedsatt AT eller andre infeksjonstegn» har i alle fall noe substans. «Konferert med XXX kl. XX:XX». Ifølge meg i alle fall.

De var villige til å ta denne risikoen – for å kunne bo på Finnmarkskysten. «Vi vet hvor vi bor», sa de

Jeg adopterte «sikre seg»-linjene og tok dem med meg videre. Når jeg brukte dem tenkte jeg på risikoen, for at de skulle komme til nytte.

RISIKOVILJE. Senere, som LIS1 på Finnmarkskysten, merket jeg at jeg brukte flere «sikre seg»-linjer» enn de lokale legene. Dette forundret meg. Var risikoen for klagesaker mindre her? Neppe. Men, etter hvert forsto jeg at denne pasientpopulasjonen hadde et annet forhold til nettopp risiko.

Her visste de at hvis man får slag på feil sted, er fremtiden usikker. De visste at ambulansebåten kunne være opptatt, og de visste at en nyutklekket turnuslege kanskje var deres beste kort når vedkommende først kom. Sånn er livet – risikofylt. Den risikoen var de villig til å ta for å bo på Finnmarkskysten. «Vi vet hvor vi bor», sa de.

PÅ SAMME LAG. Før LIS1 gruet jeg meg ekstremt til disse vaktene, mest av alt på grunn av avstanden fra sykehus. I ettertid var det to ting som overrasket meg:

  • Det gikk som oftest veldig bra.
  • Forholdene var befriende å jobbe under. Lokalsamfunnet ga meg en tillit som spilte meg god, og som jeg var redd for at jeg ville savne når jeg returnerer til storbyen.

Pasientene på Finnmarkskysten kan selvfølgelig også klage. Notatene forble derfor lange juridiske dokumenter, der «sikre seg»-linjene» sto sentralt. Men, jeg tenkte mindre og mindre på risikoen for å få bruk for disse linjene. Pasientene ga uttrykk for at vi spilte på lag, med felles mål om å gi dem best mulig helse.

VANER – OG VALG? Pasientene her visste at kroppen er uforutsigbar, noen ganger dessverre uhelbredelig, og at leger bare er mennesker med utdanning, verktøy – og et sterkt ønske om å gjøre riktig. Kanskje fordi pasientene her var vant til slik risiko? Fordi de har tatt et valg om at lang reisevei til sykehus er en risiko verdt å ta? Eller fordi vi ble bedre kjent, med 30 minutters konsultasjoner – og timevis med transporttid?

Eller var det faktisk fordi alle hadde en fastlege? En som kunne følge opp, ta et hjemmebesøk i morgen? Jeg tør vedde på at sistnevnte reduserer «risiko» betydelig.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 14-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!