Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hvordan setter Direktoratet for e-helse sine mål?

Vi trenger å vite at de nye behandlingsformene som e-helse muliggjør, gir like god helseeffekt – og om behandlingene er ressurseffektive. Det holder ikke å styre etter brukertall og «likes» når det står om liv og helse, – og helsetjenestenes evne til å møte økende behov.

Publisert: 2022-10-25 — 09.42

Andreas D. Landmark

Kronikk: Andreas D. Landmark, forsker i Sintef Digital
Konstantinos Antypas, forsker i Sintef Digital
Ingrid Eitzen, forsker i Sintef Digital 
Frode Strisland, forsker i Sintef Digital

Konstantinos Antypas

DIREKTORATET FOR e-helse har hatt sin nye strategi på høring. Strategiutkastet peker ut fem velvalgte, overordnede målområder, men planen for å følge opp målene, er lite egnet til å styre utviklingen mot gode og effektive tjenester.

Det kan virke som om direktoratet ikke forstår viktige aspekter av sin rolle?

EFFEKTIVE LØSNINGER. Strategiperioden til direktoratet går frem til 2030. Da har de første store etterkrigskullene passert 85-årsalderen, og presset på helse- og omsorgstjenestene er mer tydelige enn i dag. Det er allerede mangel på helsearbeidere, og kostnader kan ikke bare fortsette å øke. Nye løsninger og tjenesteformer, som digital hjemmeoppfølging og hjemmesykehusløsninger, innføres derfor for å begrense ressursbruken.

Effektive e-helseløsninger er en forutsetning for å skape disse nye tjenestene. Direktoratet har etter en omfattende strategiprosess foreslått fem overordnede strategimål:

  • Innbyggerinvolvering i egen helse,
  • enklere arbeidshverdag for helsearbeidere,
  • utnyttelse av helsedata,
  • digital informasjonsflyt, og
  • tiltak som styrker gjennomføringskraften på e-helsefeltet.
Er det antallet «likes» som avgjør om Direktoratet for e-helse når målene sine? Effektene av digital hjemmeoppfølging så langt dårlig kartlagt, og det er vist at tiltakene ikke bidrar til redusert tjenestebruk.

Til sammen kan disse dekke de viktigste e-helseutfordringene på en god måte. Strategien unngår bevisst å gi konkrete løsningsbeskrivelser. Dette er også bra, og hindrer at man binder seg til løsninger som går ut på dato.

MÅL UTEN EFFEKTER. For å vurdere måloppnåelsen, er det for hvert mål foreslått målekriterier. For målet om innbyggerinvolvering er kriteriene rettet mot bruk og utbredelse – antallet brukere – av e-helseløsninger samt tilfredshet rapportert av innbyggerne. For helsetjenestene skal norske løsninger sammenlignes med andre land, samt en spørreundersøkelse blant helsearbeidere om hvor fornøyde de er med journalløsningene sine. For mål om utnyttelse av helsedata skal det telles forskere og bruk av helsedata.

Det er viktig og nyttig at brukermålingene gjøres, men én viktig dimensjon mangler: Det foreslås ingen målinger av hvorvidt e-helsetiltak faktisk fører til ønskede effekter; som bedre behandling, bedre ressursutnyttelse, lavere kostnader, nyttiggjorte helsedata eller, kanskje viktigst av alt, bedre helse.

ER DET SÅ NØYE, DA? E-helse endrer hvordan helsetjenester ytes og inngår i stadig mer behandling. Behandling som før ble utført av lege i sykehus, kan foregå hjemme hos pasienten, kanskje med støtte av hjemmesykepleie eller av pasienten selv med video-støtte fra lege. Da må vi vite at de nye behandlingsformene som e-helse muliggjør, gir like god helseeffekt – og vi må vite at behandlingene faktisk er ressurseffektive. Det holder ikke å styre etter brukertall og «likes» når det står om liv og helse, og om helsetjenestenes evne til å møte økende behov.

Direktoratet har også fagansvar for milliardinvesteringer som direkte påvirker både helsetjenestene og innbyggere. Da må vi vite at ressursene prioriteres riktig.

NØKKELINDIKATORER. Kanskje er utfordringen at ansvaret for effektvurderinger av e-helsetiltak ikke er tydelig plassert hos noen i dag? For eksempel er effektene av digital hjemmeoppfølging så langt dårlig kartlagt, og nye undersøkelser viser at tiltakene ikke bidrar til redusert tjenestebruk. Det er også behov for å videreutvikle evalueringsmetodikker tilpasset e-helsefeltet, men da må et fagdirektorat etterspørre og finansiere dette.

Ifølge Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite gjør Direktoratet for e-helse ikke nok for å utnytte forskningsmiljøene. Som svar, sier direktoratet i sin strategi at de «frem mot 2030» skal oppnå «mer samarbeid og partnerskap med næringsliv og forskning». Denne målsettingen trenger konkretisering med ambisiøse, men realistiske nøkkelindikatorer hvis direktoratet skal «være en faglig rådgiver, pådriver og premissgiver i digitaliseringsarbeidet».

ANSVAR – OG TILNÆRMING. Vi har flere fagmyndigheter på feltet: Statens legemiddelverk har ansvar for godkjenningsordninger for legemidler og medisinsk utstyr, Helsedirektoratet følger opp behandlingskvalitet i helsetjenestene, og Nye Metoder vurderer nye behandlingsformer. Det finnes også flere forskningsmiljøer med god kompetanse på å vurdere effekter.

Vi trenger en helhetlig tilnærming og et fagdirektorat som tar på seg det helhetlige ansvaret for å sikre brukervennlige og trygge e-helseløsninger som lar seg evaluere, og som både er godt likt og effektive. Skal man prioritere ressursene riktig, må man også ha kunnskaper om virkning og effekt.

Dette ansvaret kan ikke, og bør ikke, deles opp – for å sikre e-helsetjenester som bidrar til bedre helse og til bedre bruk av samfunnets ressurser.


Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, utover at de er tilknyttet Sintef og forsker på e-helse.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 13-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!