Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Fastlegekrisen – mer enn én krise

Fastlegekrisen er ikke bare én krise, men en rekke kriser som truer med å gi kollaps på flere viktige områder i helsevesenet. Er det mulig å løse flere kriser på en gang?

Publisert: 2022-08-25 — 09.15

Trygve Skonnord

Kronikk: Trygve Skonnord, tidligere fastlege i 26 år, nå førsteamanuensis og utdanningsleder i allmennmedisin ved Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo (UiO)
Mette Brekke, tidligere fastlege i 40 år, professor og avdelingsleder, Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for helse og samfunn, UiO

Mette Brekke

FASTLEGEKRISEN ER godt beskrevet de siste årene – og handler kort fortalt om at arbeidsmengden har økt med nye oppgaver, en aldrende befolkning og økte krav. Derfor jobber fastlegene i gjennomsnitt 56 timer i uken (2018).

Mange erfarne fastleger ser seg nødt til å slutte, og yngre leger ønsker seg et mer forutsigbart og familievennlig arbeidsliv.

Se også: Fastlegekrisen er hele helsetjenestens krise

PASIENTKRISE. Fastlegene betjener hele befolkningen, eller pasientene som man gjerne kalles når man går til legen. Når fastlegene har for mye å gjøre eller slutter, er det pasientene det går ut over. Som Allmennlegeforeningen så riktig sier, står vi overfor en pasientkrise. I dag står minst 175.000 pasienter uten fastlege, økt fra 145.000 i april. Dette går særlig ut over de kronisk syke.

Generelt er det god helse i å ha en fastlege som kjenner deg. En norsk studie fastslo at kontinuitet i lege-/pasientforholdet gir mindre bruk av legevakt, færre innleggelser og til og med lavere dødelighet.

Se også: Et symptom på en medisinsk krise

Vi har forståelse for at fastlegene ikke kan sette av tid til et forskningsintervju når arbeidsuken er på 60 timer, men dette fører til at samfunnet mister viktig kunnskap

SYKEHUSKRISE. «Gullet» i fastlegeordningen er nettopp det at fastlegen kjenner pasienten, og dermed har viktig bakgrunnsinformasjon når hen skal vurdere de aktuelle plagene. En lege som ikke kjenner pasienten, vil oftere se seg nødt til å legge inn på sykehuset. Den nevnte studien finner 28 prosent færre akutte sykehusinnleggelser dersom vedkommende har hatt samme fastlege i mer enn 15 år, sammenlignet med i mindre enn ett år.

Fastlegene behandler de aller fleste henvendelsene selv, og bare én prosent av kontaktene til en erfaren fastlege ender med en akuttinnleggelse. Selv en liten økning til to prosent hos en uerfaren lege vil altså doble antallet, noe som vil sprenge kapasiteten i akuttmottakene. Denne krisen har flere sykehus allerede rapportert om.

UTDANNINGSKRISE. Arbeidsbelastningen gjør at mange fastleger ser seg nødt til å sette grenser, og sier fra seg eller lar være å ta på seg ekstra oppgaver som for eksempel praksisveiledning av medisinstudenter. Dette merker vi nå ved Universitetet i Oslo (UiO), hvor flere praksislærere slutter eller ber om permisjon fra veilederjobben. Selv om de har likt oppgavene, har de ikke kapasitet lenger. Det oppleves nå svært krevende å få nok praksisveiledere.

De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) krever et økt antall uker med praksis i primærhelsetjenesten. Dette er viktig, men da må også universitetene settes i stand til å sørge for denne praksisen. I tillegg konkluderte Grimstad-utvalget med at Norge bør utdanne en større andel av sine leger selv, og at kapasiteten økes med 440 nye studieplasser per år.

Skal vi lykkes med dette, er vi helt avhengig av at nok fastleger har kapasitet til også å være praksisveiledere.

FORSKNINGSKRISE. Allmennlegene har tradisjon for å bidra til faglig kvalitetsheving, inkludert forskning, selv om offentlige midler til allmennmedisinsk forskning bare utgjør en brøkdel av det som går til spesialisthelsetjenesten. Prosjektmidler fra Norsk forskningsråd har de siste årene gått til å utvikle Praksisnett, en infrastruktur for forskning i norsk allmennpraksis, som omfatter nær 500 leger med over 500.000 pasienter på listene. Nå står imidlertid Praksisnett i fare for å bli lagt ned av mangel på finansiering.

Fastlegekrisen merkes også av allmennmedisinske forskere, ved at det blir stadig vanskeligere å inkludere fastleger til å delta i forskningsprosjekter. Vi har forståelse for at fastlegene ikke kan sette av tid til et forskningsintervju når arbeidsuken er på 60 timer, men dette fører til at samfunnet mister viktig kunnskap.

KRISELØSNINGER? Hva er så løsningen på disse krisene? Allmennlegeforeningen mener det må 2,3 milliarder kroner til for å få nok fastleger slik at hver fastlege kan ha færre pasienter på listen – og dermed få levelige arbeidsforhold.

Regjeringen kritiseres for ikke å ha levert på valgløftene om å redde fastlegeordningen, men svarer at den vil presentere «kraftfulle og strukturelle grep» i neste statsbudsjett.

Om dette er gode nyheter, er vi usikre på. Politiske løsninger som ikke er utarbeidet i samarbeid med fagmiljøene, vil fort stå uten fotfeste i den virkelige verdenen – og ikke ta hensyn til helheten. Vi etterlyser også strukturelle og økonomiske endringer for å styrkemedisinutdanningen og allmennmedisinsk forskning. Er det mulig å løse flere kriser på en gang?


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!