Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Fremtidens helseutdanning?

Vi må våge å sette spørsmålstegn ved om mer av den tradisjonelle behandlerrekrutteringen i helsesektoren holder mål 25–35 år frem i tid. Det haster.

Publisert: 2022-08-12 — 12.12

Trine Johansen Meza

Foto: Høyskolen Kristiania

Kronikk: Trine Johansen Meza, rektor ved Høyskolen Kristiania
Hans-Christian Åsheim, dekan ved School of Health Sciences, Høyskolen Kristiania

Hans-Christian Åsheim

Foto: Høyskolen Kristiania

DET ER VERKEN omdiskutert – eller tvil om – at en av de viktigste nøklene til Norges fremtidige demografiske utfordringer ligger i utdanningssektoren. Vi trenger åpenbart flere leger, sykepleiere og andre tradisjonelle helseprofesjoner, men det store innsiget i helsesektoren av eldre mennesker, med mange diagnoser og ditto behandlingsbehov, vil stille krav til nye løsninger, innovasjon, organisering og kanskje også nye profesjoner i sektoren.

Vi må våge å sette spørsmålstegn ved om mer av den tradisjonelle behandlerrekrutteringen holder mål 25–35 år frem i tid. Det haster.

TEKNOLOGIENS PÅVIRKNING. De fleste som begynner sin helseutdanning nå, vil være i jobb i 2060. Da vil andelen av befolkningen over 70 år ha fordoblet seg. Det er mange som i dag lurer på hva slags arbeidsvilkår vi da har å tilby dem som skal opprettholde vårt offentlig finansierte helsetilbud?

Dette er temaer som Helsepersonellkommisjonen, som skal levere sin rapport i høst, blir konfrontert med. Ifølge mandatet for kommisjonen skal det utredes «hvordan innovasjon blant annet gjennom digitalisering, teknologi og nye arbeidsformer kan påvirke det fremtidige personellbehovet og bidra til bærekraft, og hva som skal til for at disse mulighetene blir tatt i bruk i hele landet».

Det bør være Helsepersonellkommisjonens oppgave å bidra til et helhetlig syn på helse – og gi rom for nye tilnærminger

Også SSB har i sin fremskriving av arbeidsmarkedet sett en økning i grupper med annen utdanningsbakgrunn enn de tradisjonelle, og mener at trenden vil fortsette.

FOLKEHELSE. Dette er bakgrunnen for at to helsefakulteter har tatt initiativ til et utdanningsseminar under Arendalsuka. Oslo Met tilbyr utdanninger innen de fleste helseprofesjoner, og har blant annet landets største sykepleierutdanning. Høyskolen Kristiania har også stor bredde i sitt utdanningstilbud som hovedsakelig retter seg inn mot preventiv helse – og ikke-medikamentell behandling.

Fellesnevneren for de to institusjonene er folkehelse i vid forstand, ikke minst knyttet til forebygging og tverrfaglig samhandling. Det er innen dette brede feltet at vår fremtidssatsing kommer til å ligge. Vi jobber ikke minst for å profesjonalisere og forske på helsefremmende yrker som per i dag ikke har autorisasjon. Et eksempel på dette er utdanning til personlig trener (PT).

Når det gjelder osteopati, har Kristiania vært med som forkjemper for en autorisering av dette yrket, og fått gjennomslag for dette.

HVORFOR? OECD-rapporten «Health at a glance» (2021) viser at vi bruker minst i Norden på forebyggende helsetjenester. Mange har påpekt at folkehelse skapes for det meste utenfor helsesektoren. Det bør derfor være Helsepersonellkommisjonens oppgave å bidra til et helhetlig syn på helse og gi rom for nye tilnærminger. Skulle kommisjonen – og senere regjeringen – følge en slik satsing, må det få vesentlig betydning for utdanningssektoren i årene fremover.

Hva er så bakgrunnen for at en slik tankegang ikke for lengst har fått gjennomslag? Det kan pekes på to mulige årsaker: profesjonskamp og statlig budsjettstruktur. Vår løsning er å bygge broer fra de tradisjonelle profesjonene over til forebygging og nye behandlingsformer. Men uten at det følges opp i offentlige budsjetter, vil dette være vanskelig.

SUNN FORNUFT? I Dagsrevyen 24. juli 2022 hevder leder Ståle Sagabråten i Legeforeningens fagstyre at dokumentasjonen av trening som helsetiltak «ikke klarer å danke ut den dokumentasjonen legemiddelfirmaene bringer til torgs og får inn i sine retningslinjer for behandling av en rekke tilstander».

I den påfølgende debatten i kjølvannet av innslaget har riktignok, etter kraftig kritikk, Sagabråten presisert utsagnet. Men det som gjenstår etter ordskiftet, er behovet for en betoning av en sterkere akademisk, empirisk forankring av innholdet i den fysiske aktiviteten som «forordnes» av legene. Det er nettopp innen forskning på dette feltet at nye, forebyggende tilnærminger er nødvendig for å løse morgendagens helseutfordringer. Eksempelvis er det neppe mulig å løse en av våre verste folkesykdommer, fedmeepidemien, uten en massiv innsats innenfor forskning på ernæring og fysisk trening.

Å hevde at vi trenger en helhetlig tilnærming til temaet forebygging/tidlig innsats, er til syvende og sist ikke snakk om noen revolusjon. Det dreier seg bare om å ta i bruk – og systematisere – det vi alle vet er «common sense»; at det i det lange løp lønner seg å redusere køer av syke mennesker i stedet for å behandle dem.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Se opptak fra Post-ESMO-seminaret her!

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!