Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

LEDELSESFORANKRING: Hilde Myhren, medisinsk direktør ved Oslo universitetssykehus (OUS) (tredje fra høyre), oppfordrer til mer bruk av mini-metodevurderinger og mener fagdirektører må komme på banen.

Vil at flere metodevurderinger utføres lokalt

Siden innføringen av Nye metoder har det blitt utført 95 mini-metodevurderinger totalt. Av disse er 64 gjennomført ved Oslo universitetssykehus. 

Publisert: 2022-02-18 — 06.00

– Det må ligge i ryggmargen at metoder skal være kunnskapsbasert. Det holder ikke lenger at det er erfaringsbasert og sedvane, sier Hilde Myhren, medisinsk direktør ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Mini-metodevurdering er et beslutningsstøtteverktøy for sykehusene når de vurderer å innføre en ny metode. Det kan for eksempel være snakk om diagnostiske tester, kirurgiske prosedyrer eller medisinsk utstyr.

Den kan også brukes til å fase ut allerede eksisterende metoder i sykehuset. 

Barriere
– Nye metoder nasjonalt er en omfattende prosess. Noe av kritikken går nettopp på det – at det tar for lang tid. Mini-metodevurdering kan derimot gjennomføres lokalt.

For å lykkes med implementeringen av verktøyet, mener Myhren at det er behov for ledelsesforankring og litt hjelp underveis.

– Det er øverste ledelse på fagsiden som må komme på banen, i tillegg til at du må ha støtte fra direktøren din. Det er fagdirektørsiden som må ta eierskap for dette – og være en pådriver for utviklingen.

Helene Arentz-Hansen er seniorforsker og leder av Nasjonal ressursgruppe for mini-metodevurdering ved Folkehelseinstituttet (FHI). Hun forteller at de har forsøkt å kartlegge hva som er hemmere og fremmere for å implementere verktøyet.

– Hovedsakelig handler det om at det er travelt ved sykehusene, og at de ikke får mulighet eller tid til å gjøre vurderingene. Det kom også frem at ledelsesforankringen ikke var så sterk, og kanskje rett og slett kjennskapen til mini-metodevurdering og metodikken.

Myhren skyter inn at ikke alle foretakene er så store som OUS, og at de ikke nødvendigvis har tilstrekkelig infrastruktur og kjennskap til å jobbe på denne måten.

POSITIVT: Yndis Staalesen Strumse forteller at tilbakemeldingene fra klinikerne er gode og at de er takknemlige for hjelpen de får undervegs. 

Foto: Vidar Sandnes

– Det krever en del gjennomlesing av forskningslitteratur med et kritisk blikk, og dermed er det behov for en viss andel av ansatte som for eksempel har en doktorgrad som bakgrunn. Det er ikke så lett for vanlige klinikere å sette seg inn i et stort antall omfattende artikler, slik at dette er en fordel OUS og andre universitetssykehus har.

Praksisen endrer holdninger
– Tilbakemeldingene fra klinikerne er gode, sier Yndis Staalesen Strumse. Hun leder Regional kompetansetjeneste for metodevurdering (RKM) i Helse Sør-Øst (HSØ).

– Det vi ser, er en inspirert kliniker «på gulvet» som initierer prosessen. Du ser at de brenner for noe. Tilbakemeldingene jeg har fått, er at de er takknemlige for å geleides til hjelpeinstansene; først til bibliotekar som hjelper til med et systematisk litteratursøk – og til en økonom som regner ut hvor mye endringen vil koste sykehuset.

Strumse forklarer at når en mini-metodevurdering er utført, får man hjelp til prosessen videre mot beslutning og eventuell implementering.

– Vi hjelper dem til å ha et ledermøte for å få i gang et samarbeid med relevante ledere. Det er veldig vanskelig å løfte det til et toppledermøte i sykehuset på egenhånd. De som kjører metodevurderingene, er takknemlige for at metoden faktisk blir innført. Det er ikke bare noe de har brukt mye tid på, som legges i en skuff. Det utgjør en forskjell for pasientbehandlingen.

Spesialrådgiver ved Karin Borgen ved OUS forteller at over tid fører praksisen med mini-metodevurderinger til en holdningsendring blant de ansatte.

– Hos oss er det jo implementert, slik at dersom du ignorerer denne prosessen, får du kanskje en litt uggen følelse. Men du må ha gjennomført noen mini-metodevurderinger i hver avdeling for å skape den fulle følelsen av at du går utenom rutinen vår dersom du innfører noe som burde ha vært tatt som mini-metodevurdering.

«Slik har vi alltid gjort det»
Medisinsk direktør Hilde Myhren trekker fram budsjettprosesser som et eksempel hvor man kan legge en mini-metodevurdering på bordet:

– Og si at dette er nødvendig; vi kan spare penger eller at vi kan gjøre behandlingen enda mer treffsikker enn det vi klarer i dag – ved å ta i bruk metoden man har vurdert.

Direktøren påpeker at det ikke bare er snakk om å vurdere helt nye metoder. Også litteratur og studier på metoder som allerede er i bruk og har vært en del av praksisen i «all tid», kan tørkes støv av og vurderes på nytt.

– Hvor begrunnelsen for bruken er at vi alltid har gjort det slik. Mini-metodevurderinger på det som allerede har vært i praksis lenge, er også verdifullt.

Prosessen med å avskilte prosedyrer er ikke nødvendigvis populær, særlig blant dem som har en tilknytning til den gamle metoden.

SAMARBEID: Antonija Petosic trekker fram samarbeidet i det tverrfaglige teamet, bestående av leger, intensivsykepleiere, logopeder og fysioterapeut. 

Foto: Vidar Sandnes

– For det vil helt sikkert være noen som har eierskap til det, eller at det er så godt innarbeidet at det vil føles som om man ikke gjør det godt nok. Da er nettopp en minimetodevurdering veldig fint: Man kan avgjøre om det er nødvendig å si at dette skal vi ikke gjøre lenger, for eksempel at det ikke har så stor verdi at pasienten har noe nytte av det. Det er et veldig nyttig verktøy, både for å innføre, men også for å avskilte metoder.

– Vært med på å endre praksis
Above cuff vocalisation (ACV) gir respiratoravhengige pasienter med cuffet tracheostomi en mulighet til å snakke under pågående respiratorbehandling.

Det gjøres ved å tilføre oksygen/ luft via «subglottis-sug porten» på tracheostomituben. I tillegg til å fasilitere stemme/vokalisering og dermed kommunikasjon, er hensikten å stimulere sensibilitet og motorikk i øvre luftveier.

I samarbeid med et tverrfaglig team iverksatte intensivsykepleier Antonija Petosic ved OUS Ullevål en mini-metodevurdering for å kunne ta i bruk nettopp denne metoden.

– Man står kanskje helt oppe i ansiktet på pasienten og prøver å tolke hva vedkommende prøver å si: De kan være tørste, ha smerter, være opptatt av familien, og kanskje katten. De kan være forvirret og tro at de er på en båt. Det kan være mange ting, men det er kjempeviktig å få tak i hva de ligger og tenker på – og er opptatt av – for å kunne hjelpe dem, sier Petosic.

Under en konferanse i utlandet fikk hun tips om ACV; om hvordan dette kunne gi pasientene en mulighet til å kommunisere bedre.

– Så var vi litt usikre på om dette var noe vi skulle prøve ut, og vi tenkte at da utfører vi en mini-metodevurdering på det først, og ser.

Intensivsykepleieren forteller at da hun startet i jobben i 1999, var det i større grad tradisjon for at pasientene sov dypt på medisiner, enn det er i dag.

– Pasientene er mer våkne under intensivoppholdet, og det er dermed større behov for å kunne kommunisere effektivt med pasientene under pågående respiratorbehandling.

– Som intensivsykepleier gjennom mange år, er det få ting jeg har vært med på som virkelig har vært med på å endre praksis slik dette har gjort, sier Antonija Petosic.

Ville ha cola
Petosic forteller om den siste gangen de brukte ACV på en pasient. Sykepleieren hadde lenge forsøkt å forstå hva vedkommende ville si ved å lese på leppene.

– Man får jo ikke helt normal stemme, men det var akkurat nok lyd til at vi kunne forstå at det var sønnen hennes hun var opptatt av. Hun ville vite om han skulle komme på besøk.

– Så var det en pasient som kollegene mine prøvde det på. Han sa han ville ha cola. Og at han var på Ullevål, noe som selvfølgelig er viktig for oss å vite – at han forstår hvor han er. Selv om han virket forvirret, forsto vedkommende i alle fall hvor han var.  

Systematisk litteratursøk

I en mini-metodevurdering foretas et systematisk litteratursøk for å finne alt som tidligere er skrevet om tematikken.

– Vi fant ikke veldig mange artikler om dette, og det var små studier. Men ut ifra disse studiene får man informasjon om både effekt og bivirkninger. Vi hadde også et økonomisk perspektiv, hvor vi så på kostnadene knyttet til metoden.

Hun påpeker at det som kreves, er opplæring.

– Utstyret har vi allerede tilgjengelig på sykehuset. 

Petosic forteller at de fikk med seg et tverrfaglig team.

– Noe jeg synes var gull i arbeidet med minimetodevurderingen på ACV, var det fine samarbeidet i det tverrfaglige teamet som bestod av både lege, intensivsykepleiere, logoped og fysioterapeut.

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!