Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Pandemien påvirker sorgritualene

Pandemien har ført til restriksjoner som har gjort det vanskelig å gjennomføre ritualer for foreldre som mister barn, men også for gravferdspersonell som hjelper til. Verst har det gått ut over minnesamværene, som i stor grad har falt vekk.

Publisert: 2022-01-06 — 08.46

Atle Dyregrov 

Kronikk: Atle Dyregrov, professor emeritus ved Universitetet i Bergen (UiB)
Pål Kristensen, førsteamanuensis ved Senter for Krisepsykologi ved UiB

Pål Kristensen

I SNART TO år har vi levd med en pandemi som har berørt oss alle. For dem som har mistet sine kjære, har pandemien påvirket muligheten for å gjennomføre ritualer slik man tidligere tok for gitt.

Ritualer som syning av den døde, begravelse eller bisettelse og minnesamvær, har alltid hatt en viktig funksjon. Syning bidrar blant annet til at tapet av en kjær person blir mer virkelig. Men ritualer kan også representere en symbolsk form for avskjed, at man deler sorgen med andre i nær familie og opplever støtte og medfølelse fra andre. Ritualene skaper trygghet og struktur når vi opplever usikkerhet og kaos.

RITUALENE FORSTYRRES. Vi har liten kunnskap om hvordan inngripende restriksjoner som er forårsaket av en pandemi, påvirker ritualer når det skjer dødsfall i familien. For å etablere mer kunnskap om dette, har vi nylig gjennomført en studie: 120 foreldre som har mistet barn – og 134 gravferdspersonell – har svart på hvordan de har opplevd situasjonen. Både spørreskjema og gruppeintervjuer har vært benyttet i datainnsamlingen.

I studien fant vi at nesten alle etterlatte foreldre opplevde at pandemien hadde en negativ innvirkning på ritualene.

  • Når barnet døde av sykdom, forstyrret pandemien opplevelsen av barnets siste levetid.
  • Pandemien hindret støtte fra omgivelsene og skapte avstand til naturlige støttepersoner.
  • Manglende mulighet for besøk under sykdomstiden – og mindre deltakelse under ritualer – medførte manglende anerkjennelse av barnets eksistens og av foreldres sorg over barnet.

PERSONELL «I SKVIS». Foreldrene beskrev at helsepersonell kom i «skvis» mellom å ta smittevernhensyn og å tillate gode avskjeder som personellet vet er viktig for foreldre. Foreldre rapporterer om smidighet og hensynsfullt helsepersonell og gravferdspersonell, men også om rigid fortolkning av regler. Gjennomføringen av ritualene var spesielt vanskeliggjort av antallsrestriksjoner, som hindret familie og venner å vise sin deltakelse og støtte.

Skal nære venner prioriteres før familie som ikke er blant de aller nærmeste? Hva med sykehuspersonell som ønsket å delta? For foreldre var det vanskelig og smertefullt å skulle utelate noen og inkludere andre, og restriksjonene kunne endres fra dag til dag.

Pandemien har hindret etterlatte foreldre i å motta støtte og omsorg i en vanskelig livssituasjon, og vanskeliggjør familie og venners deltakelse i sorgen

AVSTAND – OG SÅRHET. Å miste barn er noe av det vanskeligste mennesker kan oppleve. Nesten alle foreldre savnet den fysiske nærheten i det som er en av livets verste situasjoner: Å bli klemt og holdt rundt. Og de savnet å se ansiktene til dem som var der.

Å vite at noen ser på strømming av en begravelse/bisettelse er godt, men erstatter aldri det fysiske nærværet. Sårheten og savnet over dette kommer i tillegg til den indre sorgen de opplevde over den de mistet. Utenfor seremonilokalet ble det for mange klemmer og fysisk kontakt uansett smittefare.

Til tross for begrensningene er mange enige i at de fikk gjennomført seremonien slik de ønsket det, og de opplevde mye omsorg og varme fra begravelsesbyrået. På et skjema som måler selvrapporterte sorgreaksjoner, skårer foreldre svært høyt, men høye skårer viser liten sammenheng med opplevelsen av ritualene. Vi tror dette henger sammen med at tapet, som for mange hadde skjedd nylig, var så altoppslukende at det ble vanskelig å skille mellom dem som var tilfreds med ritualene – og dem som ikke var det.

BEGRENSEDE AVSKJEDER. Mens foreldre i stor grad hadde mistet små barn, rapporterer gravferdspersonell ut ifra alle dødsfall der de hadde hatt kontakt med de etterlatte. Hele 90 prosent av dem mener at pandemien har satt begrensninger for familiers avskjeder med sine kjære. De fremhever minnesamværet som spesielt skadelidende. Det har enten utgått – eller blitt gjennomført kun med den aller nærmeste familie til stede.

Alle mener denne «seremonien» har blitt forstyrret. Fra et psykologisk perspektiv er dette svært uheldig fordi minnesamværet vanligvis innebærer taler og samtaler som gir et helhetsbilde av avdøde, noe som bidrar til at deltakerne lærer personen å kjenne fra ulike faser av hans/hennes liv, fra familie, venner og arbeidskolleger. Det kan gi både barn, barnebarn, søsken og andre en forståelse for personen og dennes betydning. Gravferdsansatte peker også på de vanskelige valgene som etterlatte må ta, de stadige endringene i antallet tillatte personer i ritualene – og hvordan smitterutinene reduserer deltakelse, men også skaper avstand mellom mennesker og hindrer omgivelsene og vise nærhet og omsorg for etterlatte.

De oppgir også at barn har blitt mindre involvert i ritualene og blitt en salderingspost som følge av antallsrestriksjonene. Det er synd, ettersom vi gjennom de siste tiår har anerkjent barns rettigheter som pårørende/etterlatte.

UTBRENTHET. Vi målte også grad av utbrenthet blant gravferdspersonell, og vi fant et lavt nivå hos de aller fleste. Likevel viser skriftlige kommentarer og gruppeintervjuer at de har opplevd relativt mye ekstrabelastning grunnet antallsrestriksjoner og skiftende tall for tillatte deltakere.

De opplevde også frykt for å smitte – eller å bli smittet av etterlatte. I tillegg opplevde de at smitterutiner medførte avstand og vanskeligheter med å lese signalene fra etterlatte de samhandlet med.

Grad av opplevd utbrenthet var forbundet med redsel for å bli smittet av etterlatte, eller av fysisk berøring av den døde. Uansett belastninger; personellet opplevde sitt arbeid som meningsfullt og var stolt over sin omstillingsevne.

BERØVELSE. Pandemien har ført til restriksjoner som har skapt vansker for gjennomføringen av ritualer både for foreldre som mister barn og, og for gravferdspersonell som hjelper til med å arrangere ritualer. Verst har det gått ut over minnesamværene, som i stor grad har falt vekk. Pandemien har hindret etterlatte å motta støtte og omsorg i en vanskelig livssituasjon, og vanskeliggjort familie og venners deltakelse i sorgen. Med antallsbegrensninger, frykt for smitte, delvis skjulte ansikter og manglende fysisk kontakt, blir etterlatte berøvet mer enn bare den de har mistet.

Også gravferdspersonell preges av pandemien. De kan vanskelig utføre sine oppgaver slik de ønsker. I tillegg medfører endringer i tiltak – antall og avstand – betydelig merarbeid. Koblet med relativt kontinuerlig frykt for smitte ser dette ut til å øke arbeidsbelastningen.

I rapportene utdypes både foreldres og gravferdspersonells erfaringer, og vi gir anbefalinger som kan nyttes i forhold til den pågående og fremtidige pandemier.


Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Her ser du opptaket av DM Arena: SLV og metodevurderinger

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!