Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hvordan få justis og helse på samme lag i psykisk helsevern?

Overopphopingen av problemer i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten har hatt negative synergieffekter for hele feltet. I tillegg beslaglegger justissektoren en stadig høyere andel av plassene i psykisk helsevern: Folk får ikke alltid hjelp når de trenger det, og kapasiteten er sprengt.

Publisert: 2021-12-17 — 08.47

Tove Gundersen

Kronikk: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse
Lars Lien, styreleder i Norsk psykiatrisk forening

STATUS I psykisk helsevern er en velkjent kilde til dyp bekymring. Årsakene er sammensatte - vi kan nærmest snakke om et potpurri av flaskehalser og propper. Mangelen på helhetlig tankegang gjør at det lugger i overgangene, behandlingen er fragmentert, tjenesten overbelastet og underfinansieringen gjør det vanskelig å møte brukernes behov. Systemet fungerer ikke, men vi må evaluere symptomer og resultater før vi ordinerer medisin.

Lars Lien

Etter at psykisk helsevernlov trådte i kraft for 20 år siden, har det kommet 20 endringer uten at disse er evaluert. Vi har snublet oss gjennom velmente hypoteser, mens både treffsikre analyser og intendert effekt uteblir.

INGEN VINNERE. Hva som er riktig bruk av tvang, styrkingen av samtykkekompetanse og effekten av lovendringen fra 2017, har tatt stor plass i en samfunnsdebatt der fokuset veksler mellom menneskerettigheter og samfunnsvern. Går den enkeltes rett til medbestemmelse i eget liv på bekostning av naboens sikkerhet? Blir for mange avgjørelser tatt over hodene på folk som selv er i stand til å treffe gode beslutninger?

I denne debatten finnes det ingen vinnere. Det er på tide å se mer overordnet på hvordan vi kan rigge feltet slik at folk får hjelp på rett nivå når de trenger det. Da blir det færre alvorlig syke, mindre tvang og langt flere som vil gå behandling i møte med samtykkekompetansen intakt.

For å finne løsningen, blir det nødvendig å se på feltet med et tverrsektorielt blikk.

SAMTYKKEKOMPETANSE. I 2017 ble altså pasientenes rett til å ta beslutninger selv styrket. Dette har som hensikt å ivareta den enkeltes rettigheter samt å redusere bruken av tvang. Pasienter med samtykkekompetanse kunne ikke lenger tvangsbehandles, men bestemme om og hva slags psykisk helsehjelp de ville ta imot. Samtykkebestemmelse bidrar til at terskelen for innleggelser blir høyere, noe som delvis er en ønsket effekt.

Samtidig medfører det at mange «må bli dårligere» før de legges inn. I praksis opplever en del at de må miste samtykkekompetansen først. Dette er ikke god ivaretakelse av alvorlig syke mennesker, og istedenfor å redusere tvangen, har det siden 2017 vært økende. Før vi endrer loven på nytt, må vi koste på oss å evaluere hva slags konsekvenser den har, både for tjenestestrukturen og enkeltmennesket. Det vi vet med sikkerhet, er at det i hvert fall ikke gagner tilfriskning å måtte vente på hjelp.

Før vi endrer loven på nytt, bør vi evaluere hva slags konsekvenser den har for både tjenestestrukturen og enkeltmennesket. Vi vet med sikkerhet at det ikke gagner tilfriskning å måtte vente på hjelp

JUSTISSEKTORENS INNTOG. Der justissektorens rettslige grunnlag for tvangsopphold i psykisk helsevern øker i antall og omfang, går helsesektoren i motsatt retning – mot styrket vekt på autonomi og samtykke. Dette er vanskelig forenlige størrelser. Vi bør unngå en utvikling der stadig flere – i fravær av sivilrettslige virkemidler – dømmes til behandling.

Justissektorens inntog i norsk psykisk helsevern har ført til at stadig flere døgnplasser beslaglegges og andre pasienter vippes ut grunnet plassmangel. I dag er rundt 40 prosent av pasienter i de sikkerhetspsykiatriske avdelinger innlagt etter strafferettslig grunnlag. Da beslaglegger justissektoren for mange av plassene og fortrenger ordinære pasienter. Dette betyr ikke at dømte til behandling ikke trenger hjelp – snarere tvert imot – men sengetallet totalt sett er betydelig redusert de siste ti årene, slik at kommunene og pårørende må ta en større belastning med de mest alvorlig syke.

DE SYKESTE TAR RESSURSENE. Det er vanskelige tider i psykisk helsevern. Mange sliter med omfattende lidelsestrykk, og har ventet altfor lenge på å få hjelp. En konsekvens er at folk risikerer å bli svært syke før de omsider kommer i behandling. I slike situasjoner vil noen få alvorlig syke pasienter – 10–15 prosent – på akutt- og psykoseposter beslaglegge rundt 80 prosent av ressursene. Lovendringen om samtykkekompetanse bidro også til kortere og flere innleggelser ettersom pasientene skrives ut når de oppnår samtykkekompetanse. Videre rapporterer politiet om stadig flere utrykninger relatert til psykisk sykdom.

Ønsker vi at de mest sårbare ført og fremst skal møtes av justissektoren?

Dersom forebyggingsperspektivet får større plass og helsevesenet klarer å tilby god behandling tidlig, vil innsatsen betale seg i form av et mindre prekært behov for kostbare innleggelser av mennesker med alvorlige problemer knyttet til rus og psykiske lidelser og bruk av tvang. Mangelen på tidlig hjelp står i direkte sammenheng med tvangsbruk. Vi trenger en betydelig styrking på alle områder, som innebærer å tenke nytt rundt hver alvorlige syke pasient.

FOR HØYT BELEGG. Vi opplever ofte at pasienter kommer inn på feil behandlingsnivå. Tiden går, og veien til hjelp kan føles svært krevende. Det er i tillegg lange ventelister fordi det blant annet er færre sengeplasser. De få som finnes, er i konstant bruk. Med en beleggsprosent på 98 prosent, i stedet for føringen på 85 prosent, blir det nødvendig å skrive ut dem som det går litt bedre med når det kommer andre som akutt trenger plass eller er dømt til behandling. Resultatet er at liggetiden går ned, og fra 2009–2018 har den sunket med hele 30 prosent. Det betyr at mange ikke får tid nok til å bli friske før de sendes videre, noen til ingenting.

Vi hadde allerede før koronapandemien et betydelig etterslep i psykisk helsevern. Og effekten av kasteballene og svingdørene er at de som nå endelig kommer inn, har psykiske lidelser og rusproblemer som er betydelig verre før. Tid er en knapphetsressurs, og for å skape trygghet og bygge gode allianser, trenger de mest sårbare kontinuitet i behandlingen.

VIRKEMIDLER. Pasientsikkerhet og samfunnsvern er to ulike strategier hjemlet i to ulike sektorer. Første bud er å se på sektorovergripende virkemidler, som kan sikre at vi får uttelling for de gode strukturene vi har og mulighet til å styrke dem.

Vi vil komme langt med å ta i bruk samhandlingsverktøykassen, sikre overgangene og øke finansieringen av kapasitet, kvalitet og kompetanse. I tillegg må vi identifisere hvor sektorene bør samordnes på tvers. Vi kan ikke ha det sånn at justissektoren bruker opp plassene i spesialisthelsetjenesten slik at pasienter som ikke er tiltalt for noe, nedprioriteres når plassene skal fordeles. Vi kan heller ikke ha det sånn at innsatte i fengsel, eller barn i barnevernet med psykiske lidelser, ikke mottar psykisk helsehjelp fordi de primært er underlagt en annen sektor.

INN MED HELHETEN! For å kunne se helhetlig på menneskene bak en dom, diagnose eller omsorgssituasjon må vi anerkjenne at behovene de har ofte er så sammensatte at det bør utløse en rettighet til å motta psykisk helsebistand. Det er en lønnsom investering å sette av et sektorovergripende budsjett som kan ivareta folks grunnleggende behov for psykisk helsehjelp uten at det står i direkte konkurranse med pasienter i psykisk helsevern. Her må både vilkår og dimensjonering på plass.

I sum folk må få hjelp og behandling tidligere i forløpet – og flere må bli med på spleiselaget. Det handler om trygghet, verdighet og folks mulighet til å leve så mye som mulig av livet uten unødvendig lidelse.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!