Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Lettvinte løsninger på tunge problemer

Vi vet at langtidseffekten av dagens behandlingstilbud med livsstilsendringer er sørgelig dårlig. Heller ikke vektreduserende medikamenter kan vise til varig vektnedgang, og bivirkningspotensialet er stort. Så det er ikke rart at forskere leter etter lettvinte løsninger på tunge problemer.

Publisert: 2021-11-18 — 08.48

Bente Prytz Mjølstad

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

VI KIKKER PÅ hverandre, der vi står foran vekta. Så nikker han, tar sats, lister seg opp på vekta, gjør seg så lett som det bare går. Nålen svinger opp og rundt, svaier litt, som om den ikke helt kan bestemme seg. Vi holder pusten, mens vi venter på dommen.

Vi kjenner fakta så inderlig godt. Syv av ti nordmenn har overvekt, én av fem har fedme. Problemet er økende – og mest bekymret er vi for barn og unge. Løsningen er enkel barneskole-matematikk: Et regnestykke hvor kalorier må gå minus. Spis mindre, beveg deg mer. Hvor vanskelig kan det være?

SØRGELIG DÅRLIG. Problemstillingen er vanlig ved norske fastlegekontor, hvor vi skal å gi råd og oppfølging. Tett på folk har vi god innsikt i mange og komplekse årsaker til overvekt, hvor genetikk i samspill med levekår skaper utfordringer i et samfunn der mat er tilgjengelig 24/7. Pandemien har medført at en tredel av unge voksne har gått opp i vekt.

Som klinikere vegrer vi oss mot å spørre om det som er vanskelig

Både fastleger og forskere vet at langtidseffekten av dagens behandlingstilbud med livsstilsendringer er sørgelig dårlig. Eller som en kollega en gang sa: «Den eneste jeg får til å løpe – er meg selv». Vi har også tatt i bruk vektreduserende medikamenter, men heller ikke disse kan vise til varig vektnedgang, og de har betydelig bivirkningspotensial. Så det er ikke rart at forskere leter etter lettvinte løsninger på tunge problemer.

FOR ENKELT? Nylig leste jeg om et forskningsprosjekt der man vil teste legemidler på barn og unge. Fra før pågår en studie om fedmekirurgi blant 13–18 åringer. Begrunnelsen er blant annet denne: «Å gi medisin er enkelt, men å få til en bærekraftig livsstilsendring, er mer komplekst.»

Men hvis årsakene til fedmeutvikling er sammensatt og komplekse – er da enkle løsninger svaret? Vet vi nok om hvorfor barn og ungdommer blir så store - og har vi forsøkt i tilstrekkelig grad å komme til målet uten medisiner og irreversibel kirurgi? Og hva kan bli langtidskonsekvensene?

BELASTNING OG TRAUMER. Redaktør Siri Gulliksen Tømmerbakke i Dagens Medisin stiller det klassiske spørsmålet om høna eller egget.

Hva skal vi tenke om sammenhengen mellom hvordan vi har det – og utvikling av fedme? Er det mobbing som gjør at Ola på 16 år har utviklet fedme, eller blir Ola mobbet fordi han er stor?

Ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Bodø har samtaler om belastende livserfaringer i noen år inngått i utredningen. Dette var bakteppet for en studie hvor vi fant slående mange historier om belastende livshendelser og traumer blant pasienter med fedme.

En fellesnevner for flere av erfaringene var konstant «alarmberedskap» i lange perioder, ofte med start i barndom.

VEGRINGEN. Tømmerbakke spør om vi tør avfeie teorien om at vanskelige følelser for noen kan være årsak til fedme, og hva som eventuelt kan bli kostnaden når maten mister sin funksjon som følelsesregulator. God appetitt trekkes ofte frem som en viktig årsak til fedme hos barn – men hva hvis det for noen handler om en annen type «hunger»? Pasienter med overspisingslidelse sier ikke sjelden: «Jeg spiser til jeg blir så mett at det gjør vondt!» 

Som klinikere vegrer vi oss mot å spørre om det som er vanskelig: Enten av redsel for å utløse sterke følelser eller fordi vi føler vi ikke kan gjøre noe med det. I debatten om fedme blir det ofte hevdet at det spiller ingen rolle om det er «høna eller egget» som er årsaken: «Vi må uansett hjelpe pasienten til å spise mindre» eller; «man blir ikke slank av å gå til psykiater». Men vet vi det?

INNSIKTEN. Det er godt dokumentert at det er trygt å spørre om vonde livserfaringer – og at det kan være terapeutisk i seg selv. For 20 år siden inkluderte den amerikanske epidemiologien Janet Rich-Edwards for første gang et spørsmål om vold og overgrep i en studie om blant annet overvekt. Da var responsen overveldende: «It’s about time you asked!» Slik innsikt kan styrke selvforståelsen og redusere skam knyttet til fedme.

Så hvorfor sitter det så langt inne å forfølge dette sporet? I dag finnes det knapt et behandlingsopplegg som i tilstrekkelig grad innlemmer psykologiske perspektiver. Fordi dette ikke blir prioritert, har vi lite kunnskap om effekt av behandlingsmetoder for overspisingslidelse. Nasjonal retningslinje om spiseforstyrrelser anbefaler psykoterapi, men i praksis finnes ikke noe tilbud å henvise til, verken ved kommunale Frisklivssentraler eller spesialisert behandling på sykehus.

For ett år siden lovet Helsedirektoratet at fastlegene skulle få en bedre verktøykasse. Mye tyder på at ikke bare fastleger, men også andre deler av helsetjenesten, trenger å ta i bruk flere verktøy for å gi god hjelp til personer med alvorlig fedme.


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 19-utgaven, Legeliv-spalten

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!