Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn
Artikkelbilde

FORENKLING: Håkon Kongsrud Skard, president i Norsk psykologforening sier at de også er bekymret for at pasienter skrives ut for tidlig, men at det blir for enkelt å forklare dette med kravet om samtykkekompetanse.

– Hvilke tiltak blir pasientene tilbudt basert på samtykke?

– Vi mener samtykke er en sentral forutsetning for helsehjelp, psykisk så vel som fysisk. Hvis pasienter er samtykkekompetente og velger å skrive seg ut, er det deres rett, sier presidenten i Norsk psykologforening. 

Publisert: 2021-10-22 — 18.00

– At pasienten blir vurdert for tvang skyldes omstendigheter i pasientens hverdag som har utløst dette. Spørsmålet er hvorvidt man kunne satt inn frivillige tiltak for å forebygge tvang, sier Håkon Kongsrud Skard, psykologspesialist og president i Norsk psykologforening,

LES OGSÅ
– Ikke alltid like optimistiske når vi skriver ut pasienter

Skard mener det er vanskelig å avgjøre hvilken effekt endringer i Lov om psykisk helsevern har hatt, da det er mange forhold som påvirker tallene.

– Vi er mest opptatt av at disse pasientene har store mangler i sitt tilbud både i kommunene og sykehusene.

– Lite tilbud om meningsfull aktivitet
Skard påpeker at det må tas forbehold om usikkerhet rundt registrering og datagrunnlag, men at tallene kan tyde på at redusert bruk av tvang og økt bruk av frivillighet, ikke har skjedd.

– Spørsmålet man må stille seg er hvilke tiltak pasientene blir tilbudt basert på samtykke? Brukere etterspør flere behandlingstilbud som i liten grad er utbygd og utprøvd i dagens psykisk helsevern.

TILBY AKTIVITET: Psykologspesialist Håkon Kongsrud Skard sier at oppsøkende, samtykkebasert behandling som søker å tilby aktivitet, sosiale arenaer og økt livskvalitet er tvangsforebyggende tiltak basert på premisser som han sier at de kan stille seg bak.

Foto: Vidar Sandnes

– Det er enorm variasjon i landet, fra godt til dårlig. Men vi vet at tilbudet har store mangler i flere kommuner, det er lite tilbud om meningsfull aktivitet og funksjonshevende tiltak. Dialogen og samhandling har også stort forbedringspotensial.

– Mange gode og sikre alternativer til tvang
Skard sier at de også er bekymret for at pasienter skrives ut for tidlig, men at det blir for enkelt å forklare dette med kravet om samtykkekompetanse. Han viser til manglende frivillig tilbud og kapasitetsutfordringer innen psykisk helsevern.

– Vi mener samtykke er en sentral forutsetning for helsehjelp, psykisk så vel som fysisk. Hvis pasienter er samtykkekompetente og velger å skrive seg ut, er det deres rett. Vi må spørre oss selv hvorfor vi i så liten grad klarer å tilby behandling som pasienter frivillig takker ja til- forut, under og etter innleggelse.

Han påpeker at det er en menneskerett at behandling skal være frivillig og at tvang kan ha store skadevirkninger for den enkelte, i tillegg til negativ innvirkning på den videre behandlingsrelasjonen.

– Det er solid forskning som viser at det finnes mange gode og sikre alternativer til tvang, og da bør dette benyttes.

Skard peker på prosjekter som søker å forebygge tvang gjennom oppsøkende aktivitet og bedre samhandling mellom kommuner og sykehus, slik som FACT og IPS. 

Det er bred enighet om at tvang kan være et nødvendig tiltak i noen omstendigheter, påpeker Skard.

– Jeg vil likevel stille spørsmål ved om de negative aspektene ved tvang er det som får dominere. Jeg vil heller påstå at det er de negative konsekvensene av manglende tvang som får dominere debatten. Det er nærmest umulig for fagpersoner å predikere suicid og voldelig atferd. Likevel er det disse hendelsene som benyttes som argument for økt bruk av tvang. Det sentrale spørsmålet er hvordan vi kan bygge opp et behandlingstilbud som forebygger behovet for tvang og tilbyr denne sammensatte gruppen med pasienter effektive tiltak de samtykker til. Her har vi en lang vei å gå.

SKAPE MOTIVASJON: Lars Lien, leder av Norsk psykiatrisk forening (NPF) sier at spesialisthelsetjenesten mangler muligheten for litt lengre opphold, hvor behandlere kan skape motivasjon for pasienten om endring, i tillegg til samarbeid med kommunen mens pasienten ennå er innlagt.

Foto: Sykehuset Innlandet

– Kapasiteten på sengeplasser har blitt for lav
Lars Lien, leder av Norsk psykiatrisk forening (NPF), sier at han tror økt bruk av tvang delvis handler om at liggetiden er kort, slik at behandlere ikke får mulighet til å jobbe med pasientene over tid.

– I tillegg har vi fått et stadig større ansvar for de som er dømte til behandling, noe som også vil medføre økt bruk av tvang.

– Kapasiteten på sengeplasser har blitt for lav. Vi har fått flere sengeplasser i DPS, men der er de ikke i stand til å ta imot de dårligste pasientene. De tar verken imot tvangsinnleggelser eller akuttinnleggelser i særlig grad. Dermed belastes fremdeles sykehuspsykiatrien - hvor kapasiteten er for lav. Da får vi denne svingdørsproblematikken. For å opprettholde kapasitet i helger og på kvelder så skrives pasienter ut raskt fordi det er så liten kapasitet, særlig på akuttsenger. Det blir veldig marginal behandling. 

– Vil dramatisk redusere bruken av politi
Han peker på behov for bedre tilbud slik at pasienter kan komme inn tidligere og få tettere oppfølging og samtaler med fastleger og kommunehelsetjenesten. Slik at når pasienten begynner å bli dårlig, kan vedkommende legges inn frivillig.

– Det er ofte ganske alvorlige situasjoner og mange pasienter kommer inn med assistanse fra politiet. Det er problematisk og man burde prøve å unngå å bruke politi i slike situasjoner, men da må man handle litt før. Mange er ofte sterkt preget av alvorlig psykose, noen ganger med utagering og selvfølgelig er de ofte da til fare for seg selv og forkommer dersom de ikke får behandling.

Han mener at kriseplaner og brukerstyrte senger - mulighet for mer fleksible løsninger- vil dramatisk redusere bruken av politi og de mer utagerende innleggelsene som det er en del av.

– Blir stående på bar bakke
– Det er behov for å bruke tid på å diskutere med pasienten hva som skal gjøres i neste akutte fase og individuelle behandlingsplaner i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og fastleger.

I tillegg er samhandlingsteamene viktige, legger han til.

Lien forteller at det før lovendringen i større grad var mulig å holde pasienten lengre - spesielt med tanke på rusutløste psykoser.

– Det har blitt helt borte nå.

Etter utskrivning er pasientene til en viss grad overlatt til seg selv.

– Det som jeg synes er vanskelig er at veldig ofte skrives bare pasientene tilbake til kommunen og pårørende eller til sin egen leilighet. Uten at det har vært tid til å bygge opp noe underveis. Fordelen med ACT- og FACT-teamene er at de på sett og vis tar ansvar når pasienten skrives ut. Men dersom pasientene ikke har en slik tilknytning blir de stående på bar bakke igjen.

– Jeg opplever særlig fra pårørende, at de blir stående og ta imot pasienter som fremdeles er veldig dårlige og som på sett og vis tar på seg et altfor stort arbeid.

Lien forteller at det kan oppleves som om kommunene er litt matt og synes at spesialisthelsetjenesten er for lite på tilbudssiden - mens spesialisthelsetjenesten opplever at kommunene ikke tar ansvar.

– Veldig ofte blir det slike svarteperspill for disse pasientene hvor konsekvensen kan være at ingen egentlig tar ordentlig ansvar.

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

  • Sabine Sass 24.10.2021 16.24.43

    spesialist for allmennmedisin

    PS: Jeg mener selvfølgelig pasienter som sliter psykisk eller ha psykiatriske sykdommer. "De" i starten av kommentaren er et resultat uheldig kutting for å spare plass. Beklager.

  • Sabine Sass 24.10.2021 16.05.59

    spesialist for allmennmedisin

    For 20 år siden fantes det mange psyk. institusjoner i distriktene. Dit dro de på frivillig basis, når de kjente at livet i ensomhet og med hverdagens utfordringer ble for vanskelig til tross av maks mulig hjelp av psyk. sykepleier og fastlegen. Der kunne de være så lenge de følte behov for det og en sykehuspsykiater var faglig rådgiver og dro dit en gang per uke for å tilpasse medisinering og vurdere evt. behov for et opphold på psyk. avdeling. Disse institusjoner ble nedlagt. De hadde faglig kompetanse, aktivitetstilbud og lokaler som fremmet psykisk helse. Kjerneproblemet i dagens handtering av psyk. syke er ensomhet og fullstendig fravær av sysselsetting. Det finnes ingen aktivitetstilbud til disse grupper som er spennende, verdiskapende, betydningsfulle og frivillige. Det lønner seg ikke å våkne om morgenen. Når trykket blir for stor og pasientene varsler, får de avslag på søknad om innleggelse. Eneste vei inn på psyk.avd. er en "tvangsinnleggelse", pas. faktisk ber selv om.

Nyheter fra startsiden

DM Arena Urologi og Gynkreft

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!