Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Taperne er barn og unge med sammensatte psykiske problemer

Så lenge politikerne bare mener, og ikke styrer, frykter jeg at barn og unge med sammensatte psykiske problemer fremdeles kommer til å være dem som taper kampen om ressurser i storsystemet.

Publisert: 2021-10-18 — 00.11 (Oppdatert: 2021-10-18 — 12.10)

Ole-John Pedersen

Kronikk: Ole-John Pedersen, tidligere psykologspesialist innenfor psykisk helsevern for barn og unge (BUPA), nå pensjonist, Bodø

I TIDSSKRIFT for Norsk Psykologforening beskrev jeg i august i år et lokalt psykisk helsevern for barn og unge med en arbeidsstokk som i mange år var stabil, og med familie- og nettverkstenking som en viktig bærebjelke. I løpet av fire og et halvt år sluttet mer enn halvparten av de ansatte, flertallet av dem meget erfarne medarbeidere. Åtte av ni intervjuede i en undersøkelse oppga at de sluttet grunnet misnøye, blant annet manglende faglig fokus og fryktkultur.

I inneværende år er et ambulant team, som fanget opp mange av de barn og unge som ikke maktet å møte opp til avtaler på poliklinikken, lagt ned. Det samme er en familieenhet som tok imot familier til opphold i leilighet.

Jeg frykter at barn og unge som ikke klarer å møte opp til avtaler ved poliklinikkene, raskt blir strøket av ventelistene – og at sykehusene fraskriver seg ansvar med at «pasienten er ikke motivert»

Les tilsvar fra Nordlandssykehuset her: Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken

SVINGDØRENE. Ved omplassering av ansatte ble formalkompetanse vektlagt fremfor ansiennitet og realkompetanse. I debattinnlegget konkluderte jeg med at vi nå har et psykisk helsevern for barn og unge som skaper svingdørspasienter og uføretrygdede.

Det som har skjedd i Salten, er ikke unikt. Det samme har skjedd andre steder i landet. At Barneombudet i oktober 2020 leverte en rapport med tittel «Jeg skulle hatt BUP i en koffert», og at Riksrevisjonen i juni dokumenterte at psykisk helsevern har kommet dårlig ut i alle helseforetak til tross for bred politisk enighet om at fagområdet skal prioriteres – gjennom Den gylne regel – får trolig liten betydning så lenge fokus i helsevesenet er på økonomi og «produksjon», og ikke på fag.

Vi har nettopp tilbakelagt en valgkamp. Helseminister Bent Høie (H) snakket mye om ventetider innenfor psykisk helsevern for barn- og unge, (sett inn lenke) og partiet Høyre lovet å redusere ventetidene ytterligere. Hvordan de skulle gjøre det, klarte jeg ikke å få med meg. Faren er at de ansatte må løpe enda fortere, avslutte klientkontakter tidligere for å ta unna ventelister og bedrive enda mer symptombehandling enn før.

KUNNSKAPEN. Ettersom all informasjon skal gå tjenestevei i dagens helsevesen, har jeg faktisk lurt på om Høie har hatt så lite kunnskap om hva som foregår på grunnplanet innenfor fagfeltet at han tror at brudd på ventelistegaranti er det eneste store problemet i dag. Problemet er i hvert fall noe av det mest synlige ettersom lederne er pålagt å rapportere det oppover i systemet – og ettersom det får økonomiske konsekvenser for sykehusene.

Det store fokuset på ventelister er etter min mening ideologistyrende for fagfeltet. Det blir viktig med rask diagnostisering og presise tiltak etter en medisinsk modell, jamfør beinbrudd innenfor somatikken. Men vi som har jobbet med barn og unge, vet at barns problemer gjerne er sammensatte – og at de derfor passer svært dårlig inn i en medisinsk modell. Vi har erfart at traumer og vanskelige familieforhold ofte er en viktig del av det barn og unge strever med, og at det kan ta lang tid før noen våger å fortelle om det.

Se også: Kritikkverdige og alvorlige mangler i psykisk helsevern

UT AV KONTORENE! Ofte må vi ha sikret en trygg relasjon før de klarer å snakke om det som er vanskelig. Ikke minst må vi samarbeide med familie og nettverk, som kan hjelpe barn over tid. Vi må ut av kontorene, slik Barneombudet ønsker. En fare med et for snevert problemfokus er at barn og unge ikke får god hjelp, og at de derfor kommer raskt tilbake etter at et behandlingsforløp er avsluttet. Da blir ikke ventelistene kortere.

En konsekvens av fokuset på «produksjon» og økonomi er at en søker metoder som er målbare. Innen psykisk helsevern for barn og unge i Salten har klinikkledelsen besluttet å starte opplæring i kognitiv terapi for alle ansatte i poliklinikk. Kursleder er en psykiater som ikke har erfaring fra arbeid med barn og unge.

Kognitiv terapi kan nok være et utmerket alternativ for litt større barn med avgrensede problemer, men dersom man tenker at det kan hjelpe alle yngre barn med sammensatte problemer, tror jeg man tar grundig feil.

LYTT TIL ERFARINGENE! Manglende kunnskap om fagfeltet kan etter min mening også illustreres ved at en vel ansett terapeut fra det nedlagte ambulante teamet i Salten, med utdanning i og erfaring fra det mye brukte og veldokumenterte foreldreveiledningsprogrammet Parent Management Training Oregon (PMTO), ble omplassert til miljøterapeut ved Akuttpost. Min erfaring er at ledelsen ikke lytter til de mange positive erfaringene fra samarbeid med foreldre og nettverk som finnes i organisasjonen.

Et annet tema i valgkampen har vært private tjenester. Hvorvidt private har kapasitet til å samarbeide med familie og nettverk, vet jeg lite om. Men private har den fordelen at de ikke trenger å avslutte klientkontakter for å ta unna ventelister, noe flere offentlig ansatte har gitt uttrykk for at de må.

Til Dagens Medisin har klinikksjef Hedda Soløy Nilsen ved Nordlandssykehuset Psykiatri uttalt at hun ønsker bedre kontroll med utgiftene til de private som bruker lang tid på behandlingsforløp, høyst forståelig når hennes oppdrag er «produksjon» og økonomi, og ikke fag.

REKRUTTERINGEN – OG ANSVARET. Et tredje tema i valgkampen var å styrke kommunale tjenester. Der er det etter min mening ikke tvil om at Solberg-regjeringen har levert et viktig bidrag. Men det er fortsatt et stort problem at små kommuner sliter med å rekruttere fagfolk – og er helt avhengige av samarbeid med ambulante tjenester fra større fagmiljø. Dessuten snakket man i valgkampen om lavterskeltilbud i kommunene. Dersom det blir slik at både kommuner og sykehus skal jobbe med barn og unge med avgrensede problemer, hvem skal da hjelpe de som har de sammensatte problemene?

Jeg frykter at barn og unge som ikke klarer å møte opp til avtaler ved poliklinikkene, raskt blir strøket av ventelistene, og at sykehusene fraskriver seg ansvar ved å gi dem skylden for at det ikke blir noe behandlingsforløp: «Pasienten er ikke motivert».

Det er etter min mening disse barna som står i fare for å ende opp som uføretrygdede – og som kan utvikle svært alvorlige problemer.  De passer rett og slett ikke inn i den medisinske modellen.

POLITISK BLØFF? I Salten er det nå færre som jobber klinisk med barn og unge enn før. I 2012 la man ned ei langtidsavdeling for ungdom. Man begrunnet det den gangen med at man ville nå flere gjennom å bruke personalet til ambulante tjenester, og man opprettet to ambulante team. Nå er begge teamene borte, og det er også Familieenheten.  

Uavhengig av hva politikerne sier om prioritering av psykisk helse, kan sykehusene foreta slike nedleggelser fordi det ikke får noen konsekvenser. Så lenge politikerne mener, og ikke styrer, frykter jeg at barn og unge med sammensatte psykiske problemer fortsatt vil tape kampen om ressurser i storsystemet.

I Dagens Medisin i desember 2018 karakteriserte daværende president Tor Levin Hofgaard i Norsk Psykologforening Den gylne regel som «en politisk bløff». Han kunne nok ha sagt det samme i dag.

BEKYMRINGSFULLT. Det bekymrer meg at nedleggelsene i Salten har gått upåaktet hen i mediene. Ansatte kvier seg for å uttale seg offentlig, vel vitende om at varslere ikke behandles pent i dagens helsevesen. Da mitt debattinnlegg ble delt på Facebook, fikk jeg meldinger som: «Jeg skulle gjerne ha delt dette innlegget, men kan ikke det så lenge jeg er ansatt i Nordlandssykehuset», og «Jeg skulle gjerne ha trykket liker, men kan ikke så lenge jeg er ansatt i BUPA». Dog var det et par ansatte som delte innlegget.

For femti år siden var jeg medlem av AUF, og var blant annet på Sørmarka og Utøya. Da lærte jeg mye om hvordan arbeidsfolk hadde blitt behandlet gjennom tidene. Denne lærdommen har noen likhetstrekk med hvordan offentlige ansatte i dag behandles under New Public Management (NPM). I juli-nummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening lanserte Jonas Gahr Støre fem tiltak for å ruste opp psykisk helsevern.

EN TILLITSREFORM? Hva som gjennomføres, gjenstår å se. Blir det en tillitsreform slik at ansatte tør å si fra og får mer innflytelse, og blir det slik at barn og unge med sammensatte problemer lettere kan få hjelp? Støre vil ganske sikkert bli minnet om sine tiltak nå som han har blitt statsminister.

En annen mulig forklaring på at nedleggelsene har gått upåaktet hen i mediene, kan være at det i opinionen fortsatt er slik at psykiske lidelser ikke vekker de samme reaksjonene som alvorlige somatiske lidelser.

Jeg har ofte tenkt: Hva hadde skjedd dersom Nordlandssykehuset heller hadde valgt å redusere tilbudet til kreftsyke barn?

Oppgitte interessekonflikter: Forfatteren har gjennom 34 år jobbet som psykolog i ulike enheter innenfor Psykisk helsevern for barn og unge i Salten (BUPA), som er en del av Nordlandssykehuset HF. Familie- og nettverkstenking har vært en viktig bærebjelke i organisasjonen.

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!