Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Opprykk til avgangsklassen

Å bli førstegangspensjonist, medfører den samme usikkerheten og spenningen som en førstereisgutt eller førsteårsstudent opplever. Nå sniker frykten seg inn, men har man litt flaks, er det ikke urealistisk med bortimot to nye tiår etter oppnådd pensjonsalder.

Publisert: 2021-10-06 — 14.43

Magne Nylenna

Foto: Øivind Larsen

LEGELIV-KOMMENTAREN: Magne Nylenna, professor emeritus i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo (UiO)

DENNE MÅNEDEN får jeg ikke lønn, for første gang på nesten 45 år. Jeg får pensjon. Samtidig som det gir litt større frihet i hverdagen og litt mindre penger på konto, gir det anledning til en refleksjon jeg neppe er alene om. Årlig blir omtrent 60.000 personer i Norge alderspensjonister. Til sammen utgjør vi nesten en million mennesker.

At jeg har blitt førstegangspensjonist, medfører den samme usikkerheten og spenningen som en førstereisgutt eller førsteårsstudent opplever. En ny fase av livet begynner – med nye muligheter og nye forventninger. Samtidig sniker frykten seg inn.

TO NYE TIÅR? Opprykk til avgangsklassen er selvsagt litt skremmende, med tanke på det endelige utfallet. Mens forventet levealder for nyfødte har steget jevnt og trutt siste par hundre år, har antatt gjenstående levealder for syttiåringer stått mer eller mindre stille. Med min generasjon har imidlertid forventningene gjort et byks. Gjennomsnittlig kan en syttiårig mann nå vente seg ytterligere 16 år og en kvinne 18 år.

I akademiske kretser er emeritus-begrepet en fjong tittel for ubetalte pensjonister. Det er det samme hva vi brenner for, bare vi klarer å holde flammene ved like

Har man litt flaks, er det altså ikke urealistisk med bortimot to nye tiår etter pensjonsalder.

Den beste nyheten er at det meste av denne tiden kan vi endatil håpe på brukbar helse.

FORSTYRRENDE GAMLINGER. «Du vil nok sikkert fortsette som før», sies det ofte ved den offisielle avtakkingen med kake og blomster. Men dette bør vi pensjonister verken ville – eller gjøre.

Å «stikke innom for en kaffeprat», blir det heller ikke noe av. Vi husker alle hvor forstyrrende det var med disse gamlingene som dukket opp og trodde vi hadde tid til slikt.

Dessuten er det mange steder knapt noe arbeidsmiljø å besøke lenger heller: Hjemmekontor og tomme kontorlandskap gjør overgangen enklere.

NY PLATTFORM. En ny fase begynner. Nå må jeg finne en ny plattform i livet. Det er krevende for alle som har mye av identiteten knyttet til jobben. Den faglige interessen, kunnskapen og erfaringen vil jeg selvsagt gjerne bruke. Aktivitet er både ønskelig og nødvendig.

Emeritus er latin og betyr egentlig fortjent eller uttjent – hva nå enn det er. I akademiske kretser er det en fjong tittel på ubetalte pensjonister. Det gir tilgang til et fagmiljø, en kontorplass og etter min mening det aller viktigste: IT-support. Det er alltid behov for «tilkallingsvikarer» til undervisning og veiledning.

FEMTI ÅR ETTER. Nylig møttes kollegene jeg begynte medisinstudiet sammen med, til jubilering og mimring femti år etter studiestart. De fleste var gjenkjennelige selv om vi for sikkerhets skyld utstyrte alle med navneskilt med store bokstaver og et foto fra studietiden for å unngå forlegenhet. Over halvparten var fortsatt i en eller annen form for arbeid. Det gode i denne bransjen er at det finnes mange muligheter for både klinisk og ikke-klinisk praksis på deltid om man vil. De aller fleste syntes å trives med tilværelsen. De mente at det være født i Norge rundt 1950, er et privilegium i seg selv.

Det morsomste ved kulljubileet var en poster-sesjon der vi inviterte deltakerne til å vise hva de brenner for i denne fasen av livet. Det ble et mangfold av ikke-medisinske presentasjoner. Godt voksne leger er fantasifulle: Maratonløping, visesang, vinproduksjon, knipling, lokalhistorie, fuglefotografering og landbruksutdanning – dette var bare noen av eksemplene.

DET GODE LIV. Det er det samme hva vi brenner for, bare vi klarer å holde flammene ved like. Den amerikanske psykologen Martin Seligman angir tre veier mot et godt liv:

  • å stimulere positive følelser som håp og optimisme: The pleasant life,
  • gleden og tilfredsstillelsen ved å utføre noe, for eksempel å lese en bok, spille et instrument eller snekre: The good life,
  • å engasjere seg i noe som er større enn en selv, enten det er familie, politikk eller foreningsliv: The meaningful life.

Engasjement blir det sjelden for mye av, og vi bør mobilisere det vi kan av det.

BØKER OG BLOMSTER. Tiden er livets viktigste ressurs. Som pensjonist kan man i større grad enn før disponere sin egen tid. Jeg øver meg på å ha god tid. Det er kanskje det vanskeligste.

«Den som eier en hage og en boksamling, mangler intet», sa den romerske filosof Marcus Tullius Cicero for over to tusen år siden. Jeg har begge deler. Utover tunpleie og vedhogst er målet nå å lese det jeg vil, mene det jeg vil – og skrive hvis jeg vil.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er styreleder i Det norske medicinske Selskab. Han har blant annet vært redaktør av Tidsskriftet, direktør i Kunnskapssenteret og generalsekretær i Legeforeningen.

 

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 16-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!