Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Vi trenger en helsepolitisk kursjustering

Tillitsfullt samarbeid mellom spesialister og primærleger må styrkes ytterligere. Etter valget er det derfor viktig at vi får god fart – og god koordinering – av de reformprosessene som flere partier har lovet.

Publisert: 2021-09-08 — 13.49

Werner Christie

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Werner Christie, lege og frittstående konsulent i selskapet World Health Connections

HELSE STÅR HØYT på dagsordenen i valgkampen. Særlig fastlegeordningen, foretaksmodellen og «tillitsreform» er i fokus. Mange har engasjert seg. Sykehusene er «folkets hus» og helsetjenesten er vårt største felles prosjekt i velferdsstaten. Demokratisk debatt og politisk styring av helsetjenesten er viktig og nødvendig for legitimiteten.

Den politiske styringen må bygge på solide faglige fundamenter. Derfor er det avgjørende at de mange tydelige faglige, folkelige og politiske innspillene om forbedringer i vår ellers flotte helsetjeneste nå blir fulgt opp. Men de må bli koordinert innenfor et politisk og faglig helhetsperspektiv på pasienters behov og tjenestenes evne til å møte dem.

FLERE OPPGAVER. Det er et mål at kommunehelsetjenesten skal ta over flere oppgaver og pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Norge hadde 3,5 sykehussenger per 1000 innbygger i 2018, mot 4,5 senger i gjennomsnitt i Europa.

Vi trenger en grunnleggende endring av styrings og ledelsesfilosofien i foretakene, fra den økonomifokuserte forhandlingsmodellen til en pasientfokusert faglig tillitsbasert modell med solid forankring i praksisfeltet

Til gjengjeld har vi flere leger per innbygger enn mange andre land. 

I lys av målet om å overføre oppgaver og pasienter til kommunene, er det et paradoks at antallet sykehusleger de siste årene har vokst raskere enn primærleger

BLANDET SUKSESS. Interkommunale akuttmedisinske døgnenheter (KAD) kom inn for å avlaste sykehus. De har blitt en blandet suksess. KAD gir en ny samhandlingsutfordring med en ny sykepost og en ny vaktordning for primærlegene, ofte vegg i vegg med medisinsk avdeling i et truet lokalsykehus. Om det gir faglig gevinst for pasientene eller samfunnsøkonomisk lønnsomhet, er høyst uklart.

Kommunen har helhetsansvar for pasienten døgnet og året rundt. God behandling krever en kompetent og tilgjengelig spesialisttjeneste, gjerne med geriatrisk kompetanse, som proaktivt bistår der primærhelsetjenesten trenger mer utredning, råd og støtte – særlig i ustabile faser for de mange pasientene med komplekse og kroniske lidelser som ofte er eldre.

INTENSJONSBRUDD. Samhandlingen blir i stedet preget av kryssende økonomiske interesser på grunn av et New public management-inspirert «straffegebyr» for såkalt ferdigbehandlede pasienter.

En økonomifokusert forhandlingsmodell er ikke et godt utgangspunkt for tillitsfullt faglig samarbeid om pasienters behov. Det bryter med de gode intensjonene i helsefelleskapene, som hittil er mest preget av administrative avtaleforhandlinger over hodet på dem som ivaretar det reelle faglige samarbeidet omkring pasientene. Vi trenger en grunnleggende endring av styrings- og ledelsesfilosofien i foretakene, fra den økonomifokuserte forhandlingsmodellen ovenfra og ned, til en pasientfokusert faglig tillitsbasert modell med solid forankring i praksisfeltet. Og vi trenger bedre politisk forankring og legitimitet for sykehusene. 

KRYSSENDE TENKEMÅTER. Fastlegene er det faglige navet for pasientene og det koordinerende leddet i tjenestene. De er døråpner og portvakt slik at pasienten får rett hjelp på rett nivå til rett tid. De skal realisere visjonen om en kontinuerlig, omfattende, forpliktende og personlig helsetjeneste (KOPF) for alle.

Primærlegene er grunnmuren i den offentlige helsetjenesten, samtidig som de oftest er selvstendig næringsdrivende. Her krysses tenkemåter og kulturer på en måte som skaper uheldige paradokser og dilemma. Det er liten tvil om at primærlegetjenesten er underbemannet og underfinansiert. Det hevdes også at oppfølgingen av de svakeste pasientene med funksjonshemminger og kroniske sykdommer, for eksempel psykisk utviklingshemmede og hjemmeboende kronikere, ikke er god nok, noe som er et hovedpoeng for en fastlege med listeansvar.

ENDRINGSBEHOV. Forsøk med primærhelseteam, der for eksempel sykepleiere kommer inn for å bistå i fastlegens arbeid med sine pasienter, er ment å bøte på dette. Mer hjelpepersonell kan være en del av, men ikke hele, svaret på fastlegekrisen.

Uansett må tillitsfullt samarbeid mellom spesialister og primærleger styrkes ytterligere. Skal primærhelsetjenesten fylle sin rolle, trenger den proaktivt utadrettet samarbeid og støtte fra spesialistene, ikke forhandlinger omkring økonomiske sanksjoner og organisatoriske særinteresser. Det er derfor viktig at vi etter valget får god fart og god koordinering av de reformprosessene som er lovet fra flere partier.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Ap. Han driver konsulentselskapet World Health Connections og er gjesteforeleser ved BI, NTNU og INN om helseledelse og helsereformer. Han er også styremedlem i Selvhjelp Norge, Folkehelseforeningen og CRUX-tiltakene på Hamar.

 

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 14-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!