Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Vi må sette grenser i pasientens helsetjeneste

Et godt offentlig helsevesen har vært avgjørende for kontroll av denne pandemien – og vil være det for de neste. Nå er tiden moden for en ny debatt om prioritering – som gjerne munner i en ny stortingsmelding. Skal prioriteringsarbeidet ha legitimitet, må det være faglig fundert, men forankres politisk.

Publisert: 2021-06-17 — 05.01

Reidun Førde

Kronikk: Reidun Førde, lege og professor emeritus i medisinsk etikk UiO
Sveinung Stensland, stortingsrepresentant (H)

Sveinung Stensland

PANDEMIEN HAR demonstrert verdien av grundig prioriteringsarbeid. Norge har hatt et av de tidligste og mest systematiske prioriteringsarbeidene i verden – med rettferdighet og likebehandling som grunnleggende verdier. Dette griper rett inn i den pågående debatten om ressursfordeling innen helse.

Befolkningen skal motta helsetjenester ut fra sine behov, uavhengig av bosted, alder, kjønn og sosial status. Tre kriterier, vurdert sammen, skal styre tildeling av alle helsetjenester:

  • Alvorligheten av tilstanden,
  • nytten av tiltaket og
  • ressursbruken.

I denne kronikken vil vi drøfte utfordringer for prioriteringsarbeidet ut fra to ulike ståsteder, fra arbeidet med medisinsk etikk og fra et helsepolitisk ståsted.

HVEM SKAL IKKE FÅ? Prioritering skjer på mange nivå,

  • overordnet når politikere fordeler ressursene mellom ulike områder i samfunnet,
  • på administrativt nivå i sykehusene og kommunene, og
  • på klinisk nivå ved tidsbruk, ventelister og avslag på tiltak pasienten ønsker.

De fire regionale helseforetaksdirektørene utgjør Bestillerforum/Nye metoder, hvor det avgjøres om nye behandlinger skal dekkes av det offentlige. Når nye legemidler mot alvorlige sykdommer ikke blir godkjent, ofte fordi dokumentasjonen av effekten ikke er god nok, skaper det ofte reaksjoner både blant fagfolk og pasienter.

Å prioritere, betyr å si nei til noe for at ressursene skal brukes til andre som også trenger behandling. Når nye kostbare behandlinger innføres, må ressursene tas fra andre. Dette blir sjelden løftet frem i den offentlige debatten: Når behandling som koster mange millioner kroner, tas i bruk: Hvilke tiltak skal da ikke få, eller få, mindre ressurser?

Hvordan skal ekstremt kostbare legemidler tas i bruk slik at pasienter som har nytte av dem, får tilgang uten at helsebudsjettene sprenges og at tilbudet til andre pasienter forringes?

PRESSET. Å si nei, er i dag svært krevende både for leger og helsepolitikere. Mediene, også sosiale medier, har en viktig rolle i å gi pasienten en stemme. Problemet er at det ikke er tilfeldig hvilke stemmer som når frem – og som ikke når frem. I etikkarbeidet ses mange eksempler på at norsk helsevesen strekker seg langt med omfattende behandling overfor enkeltpasienter tross liten eller usikker effekt, men også eksempler på tause tapere, pasienter med sammensatte og kroniske lidelser som ikke får god nok behandling og omsorg.

Dersom man ikke evner å si nei og ingen tar ansvar for helheten, blir det samlede presset på helsetjenesten for stort. Det offentlige helsevesenet bryter sammen.

God prioritering er derfor viktig i et godt og rettferdig helsevesen.

ETIKKEN. I dag kommer mange ekstremt kostbare legemidler på markedet. Siden 2015 har nesten halvparten av legemidlene som er godkjent av The Food and Drug Administration (FDA), vært slike legemidler. Dette skaper nye politiske og etiske dilemmaer: Hvordan skal slike tas i bruk slik at pasienter som har nytte av dette, får tilgang, uten at det sprenger helsebudsjettene og forringer tilbudet til andre pasienter?

Kreft har alltid fått mye oppmerksomhet, kanskje på bekostning av andre sykdomsgrupper med mindre sterke talspersoner, som kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), syke gamle, nevrologiske tilstander, psykiatri og rus, også sykdommer med høyt lidelsestrykk.

Legemiddelfeltet har fått mest oppmerksomhet. I klinikken finnes andre ressurskrevende tiltak som lett går under radaren. Overbehandling og overdiagnostikk fortjener mer oppmerksomhet, men klinikere som setter grenser, blir ikke populære. Avslutning av livsforlengende behandling er følelsesmessig og etisk krevende, men her finnes beslutningsstøtte gjennom kliniske etikk-komiteer som også vil ivareta pasientperspektivet.

OVERSTYRING. Norge kan være stolt av sitt prioriteringsarbeid. I et folkestyre er det naturlig at politikere tar til orde for særgrupper eller enkeltpasienter – og at sterke fagfolk slåss for sine pasientgrupper. Utfordringen kommer når sterke pressgrupper vinner på bekostning av andre. Helsebudsjettet blir ikke større av at man overstyrer det løpende prioriteringsarbeidet i helsetjenesten.

Prioritering av vaksiner i koronapandemien skapte sterke følelser hos noen av dem som ikke sto først på listen. Fordi vaksiner er et knapt gode, er det åpenbart at når noen får først, må andre vente. Vaksineprioriteringen ble møtt med stor interesse og skapte offentlig debatt.

Denne debatten gjorde at begrunnelsene for den politisk valgte prioriteringsrekkefølgen var åpne.

POLITISK FORANKRING! Systemet for prioritering av knappe helseressurser kan forbedres, ikke minst i møte med de nye behandlingsformene. Vi ser frem til en grundig evaluering av Beslutningsforum. Det er viktig med en løpende offentlig debatt rundt nye prioriteringsdilemma. I dag finnes ingen fora hvor nye og vanskelige dilemmaer kan drøftes – og slik bygge bro mellom klinikere, beslutningstakere og pasienters erfaringer og perspektiver. Dette er et demokratisk problem.

Koronapandemien setter systemet under press. Et godt offentlig helsevesen har vært avgjørende for kontroll av denne pandemien, og vil være det for de neste. Vi mener tiden er moden for en ny debatt om prioritering som gjerne munner i en ny stortingsmelding.

Skal prioriteringsarbeidet ha legitimitet, må det være faglig fundert, men forankres politisk.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 10/11-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • Christian Grimsgaard 18.06.2021 15.17.20

    Spesifiser tittel:

    Jeg er enig i at det finnes gode grunner til å gjennomgå prioriteringsarbeidet. Blant dem at fastsettelse av "alternativkostnad" er fattet på et særdeles tynt grunnlag. Men etter å ha lest kronikken flere ganger klarer jeg ikke oppfatte hva forfatterne mener er mangelen ved dagens system. De skriver at " Det er viktig med en løpende offentlig debatt rundt nye prioriteringsdilemma. I dag finnes ingen fora hvor nye og vanskelige dilemmaer kan drøftes – og slik bygge bro mellom klinikere, beslutningstakere og pasienters erfaringer og perspektiver" . Er det en arena for en offentlig debatt som etterlyses? Annet?

  • Sven Richard Haugvik 18.06.2021 19.34.27

    Lege

    Vi må sette grenser i pasientens helsetjeneste, skiver Professor Reidun Førde, og minner i dag om at «Det er viktig med en løpende offentlig debatt rundt nye prioriteringsdilemma. I dag finnes ingen fora hvor nye og vanskelige dilemmaer kan drøftes – og slik bygge bro mellom klinikere, beslutningstakere og pasienters erfaringer og perspektiver. Dette er et demokratisk problem»! Har selv FLO (fastlegeordningen) blitt et demokratisk problem i våre siste 8 års rev. statsbudsjetter? Nasjonalt? Neppe. Til det er FLO for fragmentert, og KS tror ikke lenger på Dnlf. «Sånn skal det være» i 3-partsamarbeidet, har vi forstått. FLO bidrar solid til å undergrave sin egen krise ved å vise tydelig og udiskutabelt at «mange» fastleger fortsatt har åpenbar (stor) reservekapasitet. Vi kan kanskje strekke variabiliteten til at dette er en demokratisk dumhet, som utnyttes til fulle av helseministeren og hans kalkkører. FLO har fortsatt ingen kritisk masse, og med det mangler ordningen styringsfart.

  • Sven Richard Haugvik 18.06.2021 19.49.03

    Lege

    FLO (fastlegeorningen), kjære Christian Grimsgaard, er hovedleverandøren av kjøttvekta som RHF / HFene lever av. Hver eneste sykehusspesialist funderer sitt virke på våre leveranser. Fastlegene er det demokratisk valgte medisinskfaglige kollegium som henviser selektivt og presis de sykeste av den norske befolkning til nødvendig speialietsbehandling, og får stadig sykere utskrivningsklare i retur. Normaltariffen, og dens forhandlinger, berettiger vår eksistens - men løpende til en lavere sammefunnsemssig og demokratisk (?) pris. Ordningen er under farlig forvitring for tiden, og blir ikke hørt av statens baby (RHFene) eller Høies utvalgte. Very bad! VI MÅ ALENE (sammen) SETTE GRENSER FOR PASIENTENS FLO; - men evner ikke - makter ikke - ledes ikke -> og forfaller. Er tiden kommet etterhvert for å seriøst vurder om dette er en utfordring også for våre kolleger nærmest makta øverst i eifelbebstårnet? Sorry, jeg tenkte ikke på fastlønnsleger som skal løse alt i PHT!

  • Andreas Edenberg 20.06.2021 17.09.10

    Overlege

    De antyder at kreft får mye oppmerksomhet, men kreft er riktig prioritering vil de fleste være enige om. De har helt rett i at stadig dyrere kreftbehandlinger er en økende utfordring i et offentlig finansiert helsevesen fordi det må før eller siden komme på bekostning av noe.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!