Det var ikke lett å være Mor Åse

ETTER AT Åse Michaelsen (Frp) la frem «Folkehelsemeldinga — Gode liv i eit trygt samfunn», tok det ikke lang tid før meldingen og statsråden fikk strykkarakter fra de fleste som mener seg kvalifisert til å kaste terninger og felle dom. Og ja, meldingen er noe tannløs. Det bør ikke overraske noen.

Når vår første folkehelseminister noensinne tilhører Fremskrittspartiet, et parti som ble grunnlagt av Anders Lange i 1973 – med mål om å fremme mer personlig frihet, sørge for lavere skatter og avgifter samt mindre byråkrati – er det nærliggende å sammenligne Åse Michaelsen med den mer kjente og langt eldre Mor Åse i Ibsens Per Gynt. Ibsens Mor Åse strevde med å få orden på, og kontroll over, sønnen Per.

Kampen som vår tids Mor Åse eventuelt måtte kjempe i eget parti for å ta i bruk de virkemidlene som gir dokumentert effekt på befolkningens helse over tid, var antakelig minst like vanskelig som kampen mot bukkerittet og andre krumspring den unge rebellen Per Gynt fant på.

PRIS OG TILGJENGELIGHET er to virkemidler med dokumentert effekt på våre levevaner enten det handler om tobakk, usunne matvarer eller alkoholforbruk – tre sentrale årsaksfaktorer for sykdommene som gir tidlig død og stor sykdomsbyrde. Sagt i klar tekst betyr det at dersom en folkehelseminister virkelig vil skape et tobakksfritt Norge, må man øke prisene og gjøre produktene som dreper, mindre tilgjengelig. Best effekt vil det ha på ungdom. Tilsvarende grep må tas i alkoholpolitikken, hvor Norge på mange måter allerede er et foregangsland med høye priser, Vinmonopol og et relativt lavt forbruk sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne oss med.

Dersom Michaelsen skulle ha stoppet trenden med den stadig økende livlinjen til Kari og Ola, måtte hun ha gjort usunn mat dyrere og sunn mat billigere. Så enkelt og så vanskelig, og spesielt viktig for å redusere sosial ulikhet i helse. Hun måtte også ha gjort det enklere for hver og en av oss å ta sunne og kloke valg.

SKATTER, avgifter og begrensninger i enkeltmenneskers rett til frie valg er blant de mest effektive virkemidlene i folkehelsearbeidet. Og de virker best på gruppene som trenger det mest. Det er virkemidler som er på kollisjonskurs med selve grunnstenen i Fremskrittspartiets ideologi og politikk. Med dette som bakteppe hadde Åse Michalsen åpenbart sitt å streve med til tross for hennes engasjement for folkehelse og ikke minst for eldre, som også var hennes ansvar. Men en statsråds entusiasme er til liten nytte når den ikke følges opp med partipolitisk vilje til handling.

Så skal det i rettferdighetens navn sies at dilemmaet mellom din og min rett til egne valg og samfunnets plikt til innsats for å forebygge sykdom og for tidlig død, er et spørsmål som går langt utover Fremskrittspartiets indre liv. Det er etiske dilemmaer som må drøftes tverrpolitisk og ikke minst blant fagfolk og folk flest. For det er ikke gitt at målet helliger middelet. Det går en grense for hvor langt det offentlige kan, og bør, gripe inn i enkeltmenneskers liv i det godes hensikt. Men grenser må av og til tøyes.

DILEMMAENE ER ikke nye. Ikke debatten heller. Ordskiftet om bruk av virkemidler gikk heftig da jeg på begynnelsen av 1990-tallet var stipendiat ved Kreftregisteret og forsket på forebygging av røyking blant ungdom. I dag har protestene mot høye tobakkspriser, provoserende massemediekampanjer og banebrytende røykelovgivning stort sett stilnet. Dystre spådommer om konkursras i utelivsbransjen og ødelagte sjelsliv blant røykere som ble nektet å gi seg nikotinet i vold, hvor som helst og når som helst, er gjort til skamme. Tiltakene har virket og selv om de strukturelle virkemidlene ut ifra forskningen synes å trumfe både informasjon og kampanjer, er det kombinasjonen av alle virkemidler i en samlet tiltakspakke som ligger bak. 

Norges innsats mot tobakksepidemien er en suksesshistorie. De aller fleste har stumpet røyken for godt. Jeg kjenner ingen som ønsker seg tilbake til røykfylte restauranter eller privathjem fulle av tobakksrøyk. Tove Strand og Dagfinn Høybråten var politikere som ville – og våget. 

TILSVARENDE KAN sies om norsk alkoholpolitikk. At Vinmonopolet begrenser salg og fri flyt av alkoholsalg hvor som helst og når som helst, kombinert med et høyt avgiftsnivå, er hovedårsaken til at vi her til lands ligger lavt i både forbruk og alkoholrelaterte skader sammenlignet med andre land.

Selv om tobakk fortsatt skal bekjempes og alkoholforbruket holdes nede, særlig i min generasjon, fremstår i dag kosthold, fedme og manglende fysisk aktivitet som en stadig større utfordring også i Norge. 

Rundt én million av oss har fedme. Og det koster. I en ny rapport fra Menon Economics anslås det at fedme koster Norge 68 milliarder kroner årlig. Tar man med overvekt, er anslagene på svimlende 100 milliarder kroner. For den enkelte handler det om økt sykdomsbyrde, helseplager, smerter, manglende arbeidsevne og for tidlig død. For samfunnet handler det om økende budsjetter til trygd og helsetjenester.

DET KAN tenkes at Åse Michaelsen, til tross for sin partitilhørighet, både ville og hadde våget, men hun manglet ryggdekning i eget parti som neppe heiet henne frem og åpnet for bruk av virkemidlene som både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Helsedirektoratet tilråder å ta i bruk. Sunn skatteveksling og gratis skolefrokost samt økt alkoholpris gjennom alkoholsskatt, for ikke å glemme forbud mot treliters vinkartonger, står ikke øverst på kampsakslisten der i gården.

Det vil i denne sammenhengen være historieløst ikke å nevne skolemåltidet som flere partier er for fra tid til annen i opposisjon, men så langt ikke har gjennomført i posisjon. Arbeiderpartiet er akkurat nå for.

MELDINGEN er imidlertid ikke helt uten substans, og mye godt arbeid skal videreføres. At en ny NCD-strategi som samler tiltak for å nå målene Norge har forpliktet seg til, er et viktig signal. Det samme er oppmerksomheten på psykisk helsevern og rus, særlig blant barn og unge. Det er på høy tid at det settes skikkelig på agendaen.

Så skal Michaelsen ha ros for at hun trakk eldres helse og livskvalitet opp og frem. Det blir stadig flere eldre, og mange av dem lever alene. Når unge i økende grad flytter ut fra distriktene og inn til byene, kan resultatet bli ensomme eldre uten særlig familiært nettverk lokalt. Det kan fort gå på helsen løs og Kommune-Norge må tenke nytt og annerledes.

ELDREOMSORG har vært en fanesak for Fremskrittspartiet helt siden tidligere helsepolitiker John Alvheim tok rollen som Norges ukronede eldregeneral i praktisk talt hele sin tid på Stortinget (fra 1989 til 2005). Tidligere partileder Carl I. Hagen har fulgt opp etter det. 

Åse Michaelsen bar tradisjonen videre. Her var hun på hjemmebane – og her hadde hun langt på vei frie tøyler og full ryggdekning i eget parti. Åse Michaelsen fortjener takk for innsatsen.