«Kontaktlege – det praktiserer vi ikke her»

INTENSJONENE bak enhver ny pasientrettighet er de aller beste. Men veien fra gode intensjoner til faktisk betydning for den enkelte pasient og dennes pårørende kan være lang.

Kontaktlege – det praktiserer vi ikke her. Tittelen er ikke tilfeldig valgt. Den er et direkte sitat fra et møte mellom foreldrene til et kronisk sykt barn og en lege på et av landets sykehus for noe tid tilbake. Sønnen har en alvorlig tilstand og er ut og inn av sykehus. Ofte står det om livet.

Den lille gutten og foreldrene hans er midt i målgruppen for en av mange pasientrettigheter – retten til kontaktlege. Denne pasientrettigheten, som ble vedtatt i 2015 og trådte i kraft i 2016, omfatter alle med alvorlig sykdom som skal behandles eller følges opp over en viss tid i spesialisthelsetjenesten.

Hensikten er at oppfølgingen av pasienten og de pårørende skal bli bedre, tryggere og mer effektiv. Kontakt­legen skal rett og slett representere kontinuiteten og sikre faglig kvalitet. I utgangspunktet såre enkelt – og en rettighet som skal sikre dem som trenger det aller mest et best mulig tilbud. Det er vanskelig å være uenig i intensjonene bak rettigheten.

DESSVERRE er det ingen grunn til å tro at eksempelet med den lille gutten og hans foreldre er unikt. Et enkelt søk i mediedatabaser avdekker flere historier om pasienter med tilsvarende erfaringer med denne og andre pasientrettigheter.

Pasientombudet i Oslo roper nå varsko og melder om mange henvendelser fra pasienter som opplever at deres rettigheter ikke følges opp i helsetjenesten. Riktignok er jeg blant dem som advarer mot å trekke bastante konklusjoner basert på enkelthistorier. Dette prinsippet holder jeg fast ved, samtidig som noen problemstillinger må løftes opp og frem selv om kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt. Eller kanskje det er nettopp da lyskasterne skal settes på?

FAKTUM ER at vi vet relativt lite om effekten av de mange pasientrettig­hetene som er innført og styrket etter at Pasient- og brukerrettighetsloven kom i 2001. Kort oppsummert gir pasientrettigheter­ i det store og hele pasienten en rett – og sykehuset en plikt – til å følge opp og gjennomføre.

Spesialisthelsetjenestesteloven paragraf 2.2. Plikt til forsvarlighet, levner ingen tvil om hvilket ansvar spesialisthelsetjenesten har: «Helsetjenester som tilbys skal være forsvarlige. Spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenesten blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter».

Sagt litt mer folkelig, og knyttet opp mot Pasient- og brukerrettighetsloven, betyr det at sykehusene har en soleklar plikt til å sørge for at pasient­rettighetene implementeres og at helse­personell gis rom og mulighet til å gjennomføre disse i tråd med intensjonene.

DET ER i møtet mellom pasient, pårørende og helsetjenesten – og ikke minst i pasientens møte med den enkelte helsearbeider – at slaget står. En pasientrettighet har liten verdi hvis den ikke får betydning for pasientene.

Spørsmålet er om implementeringen i helsetjenesten er like god som de politiske ambisjonene. Svaret er nei. Mye tyder på at det er enklere å sitte langt borte fra en hektisk hverdag i helsetjenesten og vedta rettigheter med de aller beste intensjoner, enn det er å omsette juridiske paragrafer til faktisk handling. Likevel holder jeg fast ved at det er et gode at nye og styrkede pasientrettigheter kommer, i tråd med den medisinske utviklingen. Det sender tydelige signaler både til pasientene­ og til alle dem som jobber i helse­tjenesten.

DET ER lett å forstå at pasientombudet er frustrert og etterlyser handling. Hun og hennes medarbeidere møter pasienter og pårørende som ikke opplever at pasientrettighetene blir fulgt. Jeg er imidlertid usikker på om et utvalg er løsningen.

Vi vet i stor grad hvor skoen trykker. Implementeringen av de mange pasientrettighetene er ikke god nok – og med få unntak måles effekten ikke. Vi skal imidlertid vokte oss vel for å legge ansvaret på den enkelte helsearbeider, som hver eneste dag gjør sitt ytterste for pasienter og pårørende.

ÅRSAKENE og løsningene kan være flere og sammensatte: Ansvaret ligger primært hos alle dem som på ulike nivåer er satt til å lede spesialisthelse­tjenesten. Det øverste ansvaret har helseminister Bent Høie (H). Kanskje er tiden moden for at han i større grad enn i dag stiller tydelige krav til implementering og evaluering av pasientrettighetene han brenner så sterkt for?

For helsepersonell som allerede opplever at strikken for deres mange oppgaver er strukket mer enn langt nok, kan flere krav i verste fall føles håpløst. En forutsetning for implementering er at relevant helsepersonell har kunnskap om hvilke rettigheter pasienten faktisk har. Men kunnskap alene er ikke nok. Det må være praktisk mulig å gjennomføre.

EN GOD START for forbedring er å etablere systemer som sikrer nødvendig kunnskap og implementering, og som måler effekten. Det krever ressurser. Det krever ledelse. Det krever adekvate IKT-systemer som gjør det enkelt å registrere og følge opp. Veien kan synes­ lang, men den er viktig.

Pasientrettigheter handler om pasientens helsetjeneste, for å låne et slagord fra helseministeren. Det handler om kvalitet, pasientsikkerhet og om brukermedvirkning. Men uten at det tilrettelegges og gis tid, rom og ressurser, kan rettighetene ende som politisk papirarbeid i en skuff – uten særlig verdi for pasientene.